Den siste dagen på jorden

Det sies at hver dag

er et blankt ark

Når natten senker seg 

er det dog ingen av oss som vet

om den følges av en ny dag

Tenk på det før du bestemmer deg

om du vil hate

eller elske

22.juli

Vi vil aldri glemme

Voldtekten

Dette skulle egentlig være et Feelgood-innlegg. Et litt tøysete kåseri om voldtektsforbrytere. Men de voldtektene vi har lest om de siste dagene er, og kan aldri bli noe annet enn brutal virkelighet.

La oss besøke et stykke gudsforlatt tid en gang i oktober. Som du kan være glad du slapp å oppleve. Don’t get me wrong, jeg digget det. Men å finne glede i livet mitt er ikke alle forunt. Selv er jeg en enkel mann, jeg finner glede i det meste. En duggfrisk øl en sommerdag. Et velplassert spade i bakhodet til en hore. Du vet, de enkle tingene her i livet.

I dag har jeg med en venninne hjem. Hun vil ikke si hva hun heter. Hun ble med meg frivillig, noe jeg antar tyder på at hun er en hore. Det var jo ikke meningen. Vi har har hatt sex. Hun betrakter meg med et trassig blikk mens hun tenner en røyk. Inne i leiligheten min. Uten å spørre om lov.

“Har du et askebeger?” spør hun.
“Nei, jeg røyker ikke. Men du kan stumpe røyken i hånden min, hvis du vil”
“Slutt å kødd.”
“Jeg kødder ikke,” svarer jeg, tar røyken fra henne og stumper den i håndflaten min mens jeg studerer henne nøye. Den siste halvtimen har jeg pyntet litt på ansiktet hennes. Det er ikke vakkert.

Jeg forteller henne at siden hun røyket i leiligheten min, blir jeg nødt til å drepe henne. Hun snøfter. Jeg antar det betyr at hun tror jeg kødder igjen. Hvorfor vet jeg ikke, jeg køddet jo ikke om askebegeret. Jeg påpeker dette for henne, og understreker det med å ta et kvelertak på henne.

“Hva faen driver du med? Slipp meg din jævla gærning!” hyler hun og vifter med armene som en jeg vet ikke hva. Metaforer har aldri vært min sterke side. Hun rygger bakover til hun treffer spisebordet så hardt at det skyves noen centimeter bakover. Bordbeinene skraper bortover parketten.

Neste sang på spillelisten er Back To Black av Amy Winehouse. Glemte jeg å nevnte at venninnen min er svarting? Sikkert fra Nigeria eller noe sånt. Jeg spør henne hvor hun er fra. Hun retter på miniskjørtet og gir meg fingeren. Ber meg dra til helvete, og spør om hun kan få låne toalettet. Jeg peker på døren til badet, og hun strener forbi meg.

Hun åpner døren etter å ha avsluttet sitt ærend på toalettet. Jeg står i døråpningen. Griper tak i blusen hennes så den revner. Skyver henne hardt i brystet så hun går rett i dørkarmen mellom badet og gangen med bakhodet først. Sammenstøtet er nesten lydløst, men hun knekker sammen som en fyrstikk. Renner utover gulvet mitt som en tom haug med skittentøy. Når jeg fokuserer ser jeg at hun naturligvis fortsatt er der, inni horeklærne sine. Hun stønner. Etter et spark i ansiktet blir hun stille. Veldig stille.

Jeg sitter på gulvet i stuen og studerer henne. Funderer. På hvorfor jeg tok henne med hit. Jeg tar de jo aldri med hjem. Også måtte hun selvsagt ta frem den helvetes røyken. Jeg begraver ansiktet i hendene et øyeblikk, gnir hendene opp og ned, kjenner nesetippen bli dradd med oppover, nedover. Masserer skjeggstubbene. Det er antageligvis på tide at jeg beskriver leiligheten min. Kanskje beskriver meg selv. Eller jeg kan beskrive venninnen min. Den kullfargede horen fra Afrika som ligger død i den trange gangen min, uten annet selskap enn to hybelkaniner og en psykopat.

Det ringer på døren. En gang. To ganger. Ute fra oppgangen kan jeg høre noen som roper.

“Knask eller Knep!”

“Knep,” svarer jeg i det jeg åpner døren. I armkroken holder jeg venninnen min. Så slipper jeg henne. Hun faller ned på kne, blir stående et tidels sekund før hun faller forover og treffer gulvet med en kvalmende lyd. Jeg tror kanskje nesen hennes knekker. De utkledde drittungene blir stående og gape. De vet ikke om de skal se på meg eller liket, og de vet ikke om det er et lik eller et...knep.

“Var det noe mer?” spør jeg høflig. Før jeg oppdager at ungene allerede er borte. Tre etasjer lenger ned hører jeg ytterdøren slå igjen. Jeg var visst borte et øyeblikk selv. Jeg løfter venninnen min opp etter håret og drar henne inn i gangen igjen. Skubber henne til side så jeg får igjen ytterdøren. Faen.

Foto: Thorbjørn
Relaterte artikler: Politiet vil følge deg hjem(vg), Fire kvinner voldtatt(vg), Her er folk redde(vg)

Air France Flight 447

En gang mellom 04:00 og 04:30 natt til 1.juni 2009 styrter en Airbus 330 i Atlanterhavet, ca 100 mil utenfor Brasil. Ingen overlevde ulykken. Knappe to år senere er årsaken til styrten fortsatt ukjent, men letemannskaper har ikke gitt opp håpet om å finne svar på gåten. 

Jeg ligger og klamrer meg til noen ubestemmelige vrakrester, men husker ikke hvordan jeg har havnet her. Jeg har flytevest på meg, men husker ikke at jeg tok den på. En bitter saltsmak river i halsen. Det er tydelig at jeg har svelget en del sjøvann, men de sjokkartede synsinntrykkene som eksploderer mot netthinnen hver gang det lyner forsikrer meg om at jeg ikke er død. Ennå.

Den beksvarte himmelen flerres av nok et lyn. Ørene mine verker, pulserer. De må ha blitt skadet av lydtrykket da flyet traff vannflaten. Jeg kjenner på hele kroppen at lyden fra uværet, fra bølgene og vinden er øredøvende. Men jeg hører det bare som et dempet sus i bakgrunnen, som om jeg allerede er under vann.

Vannet hamrer ustanselig mot hodet og overkroppen min. Hvor mye av det som er regn og hvor mye som er bølgesprut aner jeg ikke. Jeg forsøker å rope, men kan knapt høre min egen stemme. Langt mindre vurdere om den er kraftig nok til å nå ut til noen andre. Stemmen inni hodet mitt derimot, den hører jeg klart og tydelig. Stemmen som forteller meg at jeg er en idiot som bruker krefter på å rope etter hjelp, eller etter overlevende. Eller hva det nå måtte være jeg forsøker å påkalle. At jeg er en idiot som i det hele tatt gidder å holde meg fast, holde meg oppe. Se deg rundt, sier stemmen. Det er ingen overlevende her. Det er ingen her, bortsett fra deg. Snart er det ingen. Punktum.

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått siden sist jeg hadde en sammenhengende tanke. Jeg vet ikke hvor eller hva jeg er. Det har sluttet å lyne. En liten pære på flytevesten min blinker forgjeves med jevne mellomrom, uten å lyse opp noe som helst. Jeg tenker på morfaren min. På alle besøkene den siste tiden. Der vi satt som to fremmede mennesker, uten å diskutere noe annet enn været. Jeg tenker på alt vi skulle pratet om hvis jeg kunne få besøke gamlehjemmet én gang til. Men det går ikke. Ikke fordi jeg er død, men fordi han er det. Jeg tror jeg ler litt. Eller kanskje hoster.

Vrakrestene er borte. Jeg så et annet menneske for litt siden, med flytevest. Jeg så at det blinket. Var det en mann eller kvinne? Jeg bestemmer meg for at det var en kvinne. Levde hun, eller bare duppet hun rundt som en livløs, menneskelig bøye? Jeg vet ikke. Himmelen er litt lysere nå, men havet er fortsatt svart. Det har sluttet å regne, men det skummer fortsatt over bølgetoppene. Jeg går stadig oftere under når de største bølgene kommer drivende. Trangen til å kjempe seg opp til overflaten blir stadig mindre. Jeg lukker øynene, og drømmer om huset til morfar. Kanskje jeg får den praten med ham, likevel? Jeg hører en hes, kvekkende lyd liste seg ut mellom de skjelvende leppene mine. Denne gangen er jeg helt sikker på at det er latter.

Foto: AFP/BRAZILIAN NAVY/SCANPIX
Relaterte artikler: Døde kropper funnet i Air France vraket (vg), Funnet lik i vrakrestene (db)

Datalagringsdirektivet? Hemmelig overvåking? Jeg må le!

Vi hører rykter om at du ikke har betalt NRK-lisensen?

Datalagringsdirektivet. Wooo.. Er det torden jeg hører i bakgrunnen? Er det mørke skyer jeg ser samle seg i horisonten? Er det svovel jeg lukter? Er det en grunn til at jeg kjøpte et strykebrett som er så stort at det ikke får plass i skapet mitt?

Det fryktede Datalagringsdirektivet er under evaluering både her i Norge og i EU. De fleste som har satt seg inn i dette synes det er det dårligste forslaget siden kvinner fikk stemmerett, og vurderer å dø i protest hvis direktivet blir vedtatt. Hvis du gjør det vil naturligvis tid og sted lagres, og nærmeste overvåkingskamera tar et bilde av deg før du treffer bakken. Så kommer alle regjeringsagentene fra E14 og kutter deg opp, samler inn alle organene dine og selger de til Russland og bruker pengene til å undertrykke og forfølge alle konspirasjonsteoretikere.

Hehe, jeg klarer ikke å la være å kødde med paranoide konspirasjonsteoretikere, de ser spøkelser på høylys dag. Liksom som om det finnes noe sånt som E14 eller andre "hemmelige agenter" som overvåker og sensurerer hva vanlige folk holder på med. Jeg må le. Personlig synes jeg Datalagringsdirektivet er helt på trynet, og anbefaler alle å bruke sin stemme til å.. et øyeblikk, det ringer på døra her..


(Kameravinkelen skifter fra Thorbjørn som sitter og blogger i stua si, til en oppgang i en bygård i Møllergata. Vi ser scenen utspille seg gjennom et flimrete overvåkingskamera festet oppunder taket)

To bredskuldrede menn med mørke dresser og handsfreeplugger i øret står helt inntil døren, den ene ringer utålmodig på ringeklokken. I det vi hører dørlåsen vris om og ser dørhåndtaket bevege seg nedover sparker en av mennene inn døren og regelrett løper inn i leiligheten. Vi kan såvidt skimte Thorbjørn på innsiden "Hva i helve..Au! Hva er dette..auugh" sekunder senere kommer mannen ut igjen og drar Thorbjørn ut etter kragen. De kommer tre-fire skritt forbi ytterdøren før Thorbjørn plutselig vrir seg ut av genseren og retter et velrettet spark rett i angriperens testikler. Han synker sammen og faller sidelengs som en potetsekk i det Thorbjørn følger opp med to knyttneveslag mot tinningen hans.

Mannen som var igjen ute i gangen stod klemt inntil veggen ved siden av døren når de to kom ut igjen, og går nå med raske, stille skritt opp mot Thorbjørn bakfra. Han har noe i hendene, hva er det for noe? Du myser mot skjermen. En hette? En pose? Pass deg! Bak deg! roper du inn i skjermen..

..men jeg kan ikke høre deg. Jeg er i ferd med å reise meg fra den uskadeliggjorte angriperen når alt blir svart. En hette blir tredd over hodet mitt og jeg blir dradd hardt bakover etter hetten.

Et halvt minutt senere ligger jeg på det kalde betonggulvet i min egen trappeoppgang med en hette over hodet og hendene stripset fast bak ryggen. "OK, vi er på vei ut igjen med bloggerhelvetet." En av dem løfter meg opp som en søppelsekk, slenger meg over skulderen og går noen skritt. Jeg hører et klikk og en kraftig elektromotor som starter et sted under meg. De har trykket på heisknappen. Mannen som holder meg klapper meg på hodet. "Okey, lillegutt. Jeg har den glede å meddele deg at du har vunnet en gratis busstur til helvete, alle utgifter betalt av Staten. På tide at du får noe igjen får skattepengene dine du også, hæ?"

Bak meg hører jeg den andre mannen le hånlig.  Stemmen hans er andpusten, sannsynligvis fyren som fikk passet sitt påskrevet i døråpningen. "Hei, blogger. Få se deg blogge om dette!" jeg kan ikke se stort gjennom hetten, men jeg føler likevel slaget komme, det er som om tiden står stille et kort øyeblikk før slaget treffer med full kraft. Så blir alt svart en gang til. Helt svart.


Foto: TheMafiaboss.com
Relaterte artikler: Høyre sier ja til omstridt direktiv(vg), EU-evaluering av DLD(vg), Vil ha Høyre med på DLD(vg), Lover rettsak(vg), Høyre går inn for DLD(db), Arbeiderpartiets forslag(vg)

Er vi alle fanger i vårt eget fengsel?

Egypt, og nå Libya. Media presser bilder inn på netthinnen din. Bilder fra steder rundt i verden hvor det finnes mennesker i situasjoner vi ikke klarer å forstå. De lever kanskje under en diktator, og strever med å forstå hva de har gjort galt. Så problemfritt vi har det sammenlignet med dem, tenker vi instinktivt. Men noe har vi likevel til felles. Alle har vi ustoppelige hjerner som skaper sine egne problemer, uavhengig av hvem vi er og hvor vi bor..


Vi drømmer av og til om å leve like lykkelig og bekymringsfritt som en femåring på oppdagelsesferd i en kornåker. Finnes det kanskje et slikt sted, hvor man om enn bare for en kort stund kan gjemme seg fra sine egne tanker og følelser? Har det noen gang eksistert en slik tid? Et slikt samfunn? Et samfunn hvor alle hadde alt de trengte og alle samliv var lykkelige? Ingen døde av noe annet enn alderdom eller latterkrampe, og ingen følte trang til å gjemme bort sine egne tanker og følelser?

Er denne lykken vi alle går rundt og leter etter kun en illusjon av ingenting som flyter rundt oppe i hjernemassen vår, en evolusjonær tilfeldighet? Er vi avhengig av et liv fylt med kontraster? Dager fylt med søle fra soloppgang til solnedgang, som sørger for at vi nyter det til fulle hver gang skylaget letter?

Det er ikke lange tiden vi kan glede oss over noe før tar det for gitt, trenger en ny leke, et nytt stimuli. Et evig jag etter å fylle tomrommet, mangelen på mening og forankring i tilværelsen. Vi gjør det på rundt syv milliarder forskjellige måter, men jeg er ikke helt overbevist om at én av oss gjør det helt riktig. Fortsatt er det få om noen som har fått tolv rette i livets spill, skrev forfatteren og klarte å sy inn enn oppbrukt klisje i en ellers ganske ålreit tekst.

Og nå sier du kanskje vent nå litt, hva med demonstranten i Egypt eller Libya? Eller han foreldreløse negergutten jeg så på TV forrige dagen? Han som må jobbe hvert våkne minutt på bondegården han fikk i fanget da gamlingene døde av HIV for å holde liv i seg selv og sine åtte søsken? Han har da for helvete ikke tid til å fylle noe tomrom eller fantasere om lykke, han har vel nok med å overleve?

Vår kjære negergutt har i likhet med deg selv en velutviklet hjerne som surrer og går døgnet rundt, uansett om han vil det eller ikke. I tillegg har han sannsynligvis mer tid enn de fleste av oss til å gruble over livets mysterier. Er han riktig heldig er han ikke den filosoferende typen. Kanskje kan han stå og hakke stein ut av åkeren sin i tolv timer, uten å bry hodet sitt med annet enn å kanskje fundere litt over hvor alle de fordømte steinene kommer fra. I så fall har han sannsynligvis færre bekymringer enn de fleste av oss. Men du kan banne på at i åkeren ved siden av, der står en annen gutt i samme situasjon. Denne gutten oppdager av og til at han har stått og lent seg til hakken i en halvtime, uten å hverken tenke på gråstein eller plog (den som hadde hatt en plog).

Han står der med hakken sin, og klarer ikke å tenke på noe annet enn jenta ved brønnen. Hun med det vakre, flagrende håret, de fantastiske øynene og det søte smilet. Selv om han vet fordømt godt at hun er giftet bort til sin egen onkel. Han sukker tungt, og tankene flyr av gårde med den varme vinden, med den svake duften av jord. Finnes det et annet liv der ute et sted? Et liv uten bekymringer? Et liv uten bondegårder, søsken og forelskelse? Et liv uten diktatorer som styrer landet sitt lukt til helvete? Når hjernen din er skrudd sammen på den måten der, da hjelper det lite om du er bankdirektør i USA eller risplukker i Kina. Problemet ditt er ikke penger eller makt, demokrati eller diktatur. Problemet er inni hodet ditt.

Vår stakkars negergutt, han er pent nødt til å pløye åkeren sin til mannen med sort kappe (og enda mindre kjøtt på bena enn ham selv) tar ham. Men litt avhengig av hvordan hodet til vår venn bankdirektøren virker, så er han akkurat like bundet til rotteracet sitt som vår venn i stråhytta er til åkeren sin. Her hjemme hos oss handler det om forpliktelser, ekte eller opplevde. Til deg selv, til de rundt deg, til samfunnet. Til trosretningen din. Til moralen mora di banket inn i knotten din før du mistet alle melketennene dine.

Vi her hjemme er ikke bundet fast til det ulykkelige livet vårt av en diktator, men vi sitter likevel innesperret i vårt eget fengsel. Et fengsel som vi har vært med å bygge opp, og så spasere inn i helt selv. Et fengsel vi er for feige til å forlate. Lenket fast til jobben vi hater. Til venner som egentlig ikke vet hvem vi er, fordi vi aldri har turt å fortelle dem det. Til en partner vi egentlig aldri har elsket, fordi vi ikke er sterke nok til engang å elske oss selv. Til et liv vi aldri har forstått, og sannsynligvis aldri vil forstå. 

Er hvert eneste liv egentlig en test? Er det derfor noen milliarder mennesker, dyr, insekter og planter har levd et liv før oss, gjentatt i tusener, millioner eller milliarder av år på denne gudsforlatte kloden, uten at vi er en eneste erfaring rikere? 

Står det nedskrevet at alle som en, de må starte med blanke ark? Sitter det en sensor der ute en plass, bak en skrivepult fra IKEA, og passer på at ingen sender deg en jukselapp? 

Foto: Thorbjørn

Relaterte artikler:Storbrittania sender krigsskip til Libya(vg), Innenriksministeren går av(vg), Hevder 560 er drept(vg), Jeg vil dø som martyr(db), Gadaffi har gjenvunnet kontroll(vg), Nordmann Gadaffis pilot(vg)

Et kontinent fylt av desperasjon

Pirater har blitt et stort problem utenfor kysten av Somalia, men UD og norske pirateksperter slakter forslagene om å sende somaliske pirater rett i galgen. Sjørøvere er også mennesker, hevder piratekspert John Kristen Skogan. 

Nå kunne jeg skrevet et festlig innlegg hvor jeg gjorde narr av norske pirateksperter fra Ås (som ikke engang har kystlinje), men la oss heller forsøke nok et dypdykk. God tur, eller Bon Voyage som de sier på havet. Du vil trenge det.


Du står på kne med hendene bak hodet. Tre somaliere står over deg og roper om kapp på et språk du ikke forstår mens den ene veiver med et maskingevær tre centimeter fra ansiktet ditt. Et ansikt fullt av støv som er i ferd med å vaskes bort av lange strimer med svette i den stekende solen, men du tør ikke en gang trekke pusten uten å spørre om lov. Langt mindre forsøke å tørke vekk svetten. Og mer enn alt på jord ønsker du at den røde prikken du ser over det høyre øret til den ene somalieren er fra et lasersikte på en angrepsrifle, og ikke bare fri fantasi. Dessverre takket du nei til leiesoldatene som tilbød sine tjenester på bryggen før du forlot Oman, og neste gang du blunker vekk svetten som insisterer på å presse seg gjennom brynene og ned i øynene dine så er prikken borte. Derimot fylles synsfeltet ditt av en sammenbitt somalier som står og brøler deg opp i ansiktet, så spyttet hans konkurrerer med svetten din om å bli kvitt alt det irriterende støvet du er litt usikker på hvordan du har klart å samle opp, her ute langt til havs.

Han har slått over til engelsk og babler et eller annet usammenhengende om deres territorium og fiske, før han ler hånlig og spør deg om det er kvinner ombord. Du rister nølende på hodet, som om du ikke forstår, og han river umiddelbart tak i håret ditt og presser deg overende før han setter foten mot tinningen din og presser geværmunningen inn i kinnet ditt så du kan sverge på at du kjenner en jeksel løsne. Blodsmaken fukter sakte den knusktørre munnen din, uten at du vil dra det så langt som å kalle det en forbedring av forholdene.

Fra den andre enden av geværet kommer en stemme som plutselig er lav og kontrollert, med en undertone som gir gjenklang i metallet på det kalde skipsdekket du er presset mot. En gjengklang, ja et ekko av et helt kontinent fylt med desperasjon, fortvilelse, og endeløst hat. There is woman on this ship, Do. Not. Lie to me, sier stemmen. Du forsøker å lukke øynene, bare for å oppdage at de allerede er igjen.

Presset fra geværet letter, men ikke fra foten. Uten at du har vært klar over det, har du presset øynene så hardt igjen at det gnistrer i røde prikker foran øyelokkene dine. Du åpner de såvidt, og forsøker å myse opp på mannen som står over deg, men det tar et øyeblikk før du klarer å fokusere. Et øyeblikk du aldri rekker å sette pris på før du ser at det sammenbitte uttrykket i somalierens ansiktet har blitt erstattet av tomhet, av total mangel på interesse.

Det er som en evighet har passert, samtidig som tiden har stått stille. Blikket ditt flakker, og du registrerer flyktig, nærmest fraværende, at senene i hånden som holder geværet strammer seg. Du har for lengst forstått at du er i ferd med å dø. En deilig stillhet senker seg rundt deg, og geværmunningen som eksploderer foran øynene dine er lydløs. Derimot kan du kjenne lukten av kruttrøyk, av sol, av vind. Og av frihet.

Foto: Wikipedia commons
Relaterte artikler: Norsk skipsreder vil henrette pirater på stedet(vg), Sjørøvere må behandles som mennesker(vg), Vurderer overvåkingsfly(vg)

Hender som kan bygge historie

Kairo. Maṣr. Mubarak har gått av. Innbyggerne i Afrikas største by er i dag med på å skape et lite stykke verdenshistorie. Vi svever inn i folkemengden for et lite nærbilde.

Når jeg står her i dag på Midan al-Tahrir, får navnet en ny betydning nok en gang. Jeg står jeg her sammen med en hel verden, likevel er det plass til alle. Jeg står her med millioner av mennesker jeg aldri har møtt, likevel er de alle mine venner. Jeg står her og takker Allah med lav stemme, omringet av en vegg med lyd. Likevel vet jeg at Han kan høre meg. For Allah, As-Salām, som alltid, er her hos meg.

Jeg er 15 år. Høy for alderen. Senete, sterk. Sterk i hjertet. Jeg snur meg sakte rundt. Lyden av kaoset rundt meg dempes, svinner hen. Reduseres til et sus. Som en radio i rommet ved siden av, som ikke får signal. Ekkoet av beskjeden om at alt er forandret, summer fortsatt i ørene mine. Rundt meg står mine brødre. Mine søsken.

I utkanten av plassen ser jeg flere TV-team. Vil de som ser bildene av vår feiring forstå hva de ser? Forstå hva vi føler? Overalt rundt meg ser jeg smilende, overlykkelige mennesker. Vil menneskene på den andre siden av jordkloden forstå at i natt, i natt står tiden stille her i Maṣr, i Al-Qahira?

Antageligvis ikke.

Jeg ser ned på hendene mine. De samme hendene som en natt i begynnelsen av februar holdt, knuget steinblokker. Steinblokker sparket løs fra bakken i ren desperasjon. Steinblokker løftet opp, uten å ense at hendene ble revet til blods på de skarpe kantene. De samme hendene som skjøv steinblokker helt fra skulderen og hardt opp i luften, uten å vite om de traff venn eller fiende. Men traff, det gjorde de. Et kaldt gufs kommer fra ingensteds, en skjelving går gjennom den høye gutten.

Han ser ned på hendene sine. Løfter de opp. Holder de opp mot den mørke nattehimmelen, opp mot Al-Ghafūr. 

Opp fra Midan al-Tahrir stiger en stille bønn fra flere enn guttens hender. Fra flere enn guttens hjerte. Opp stiger en stille, øredøvende bønn om å få rene hender tilbake, om å få sterke hender i retur.

Hender som kan bygge historie.

Foto: VG
Relaterte artikler: I kveld er vi alle Egyptere(vg), Mannen som ikke ville gi seg(vg), Folkefest i gatene(vg), Det er fantastisk(vg), Dette er ikke slutten, det er starten(vg), Egypt er fritt(db),

Kan en verdensmester tape og vinne med samme sinn?

Petter Northug kom for sent til sermonien etter lørdagens fellesstart. Vi har blitt servert mange teorier og forklaringer til dette, men den mest populære er naturligvis at Petter rett og slett er en dårlig taper. Men hva betyr egentlig det? Og hvem er det Northug egentlig konkurrerer mot?

Han kjenner at flyten ikke er perfekt, men han passerer likevel Legkov. Tvinger kroppen til å lystre. Skisporet blir med ett utydelig, flyter sammen med resten av den hvite, kalde snøen. Han biter tennene sammen, fokuserer blikket og presser på. Skifter til yttersporet, kjenner umiddelbart at noe er galt. Kjenner skiene gli, festet forsvinne. Presse på, presse på. Fokuser. Mållinjen. Vylegzhanin er en skilengde tidligere over streken. Ordet "Taper" detonerer og gir gjenlyd i hodet hans samtidig som blikket sløres over på ny. Den hvite snøen blir først rød, så svart.

Journalistene med sine fordømte kameraer og mikrofoner forsøker å få kontakt. Han ser munner bevege seg, men registrerer ingen lyd. Han er sint, han er kald og han er nummer to. Det er ikke ham de vil snakke med. De forstår ingenting likevel. Han kjenner hver muskel, hver fiber i kroppen protestere mot følelsen av nederlag. Vi kan bedre, roper de. Du kan bedre. Men han har akkurat bevist at de tar feil.

De kokende strålene fra dusjen i garderoben eksploderer mot kroppen hans, dråpe for dråpe forsøker å stikke hull på verkebyllen i magen. Du kom ikke sist, du kom på andreplass insisterer de brennhete dråpene. Men han vil ikke høre. Stoltheten legger et lokk over følelsen av tap og holder den fast. Hardt.

Han begynner å lure på hva han holder på med. Har jeg kastet bort halve livet mitt på en andreplass? Er det egentlig verdt det? Den seige, gjenstridige følelsen av tvil blir umiddelbart angrepet av en glødende protest. Han vet at ingenting kan slå rusen han får når han vinner. Følelsen når alt stemmer. Følelsen av å ha masse å gå på samtidig som han gruser verdens beste skiløpere.

Tvilen som har overskygget alt den siste halvtimen, blir selv overskygget av en absolutt visshet. Han vrir den blanke kranen et hakk til mot høyre. Temperaturen på vannet beveger seg litt nærmere kokepunktet, og dampen som allerede fyller garderoben blir en anelse tykkere. Men ikke tykk nok til å skjule en mann i ferd med å forme et selvsikkert smil.

Smilet til en mann som vet at han kommer til å føle seiersrusen igjen.

Relaterte artikler: Dette var ikke en spurt(vg), Flau over å være norsk(vg), Northug bør settes på plass(vg), Jeg har en god følelse nå(vg), Trenger noen som kan dra'n i øra(vg)
Foto: Scanpix:

Det behøver ikke stoppe her

De fleste kjenner nok lettelse over at mannen som har holdt Malmø i et strupetak den siste tiden nå er pågrepet. Men beboerne i Malmø har hatt et levende år. I 2010 har de fleste i Malmø levd mer enn både du og jeg til sammen. 

Når Svensson fra Malmø var på vei hjem fra jobben var alle skyggene litt lengre. Kulden var litt mer bitende. Når han stod og ventet på bussen fikk lyden av en skater som plutselig kastet seg på rullebrettet sitt hjertet hans til å slå litt fortere, blodet til å strømme litt raskere. Frykten i passasjerenes øyne var litt sterkere. De fryktet ikke bare sitt eget, patetiske liv, de fryktet for det. Til og med fargene fra reklameskiltene som reflekterte seg i siderutene på bussen var litt kraftigere. Når han kom hjem var kona litt vakrere, og barna litt mer uskyldige.

Nå som en mistenkt er pågrepet, er det som om luften går ut av Svensson. Verden er med ett litt blassere, mer ensformig. Tilbake til det håpløse, kjedelige, normale. Den mørkegrå himmelen åpner seg ikke, den bare lekker forsiktig. Vasker bort den bittersøte lukten av en liten, men nødvendig dose av frykt, av galskap. Svensson klarer ikke selv helt å sette fingeren på hvorfor, men han kjenner den svake gløden som lenge har vært tent i øynene hans dø sakte hen i det han passerer løpeseddelen med "Här grips 38-åringen".

Skyene slipper til slutt taket, og regnet dusjer byen. Skyller vekk det tynne laget med ekstra farge og liv som Svensson har badet i det siste året. Det faller så fløyelsmykt at Svensson ikke slår opp paraplyen, til tross for at han har den med seg. Han lukker øynene, løfter ansiktet mot himmelen og lar regnet kjærtegne ansiktet sitt.

Han er helt alene på bussholdeplassen, men plutselig hører han en velkjent stemme hviske ham i øret. En stemme så lav at den såvidt overdøver det fine suset fra regnværet. Samtidig gir ordene gjenlyd i skallen hans som om det er Gud, eller kanskje Djevelen selv som snakker til ham. Svensson åpner øynene igjen, og munnen hans krummes til en fordreid karikatur av et smil mens han fordøyer stemmens korte budskap.

"Det behøver ikke stoppe her."

Relaterte artikler: Slik er den drapssiktede(vg), Vi har pågrepet rett mann(vg), Han var redd innvandrerne skulle ta over Sverige(vg), Jeg ble så glad for at han var tatt(db), Fanget pågripelsen gjennom kikkehullet(db), Fulltreff på den siktedes pistol(vg)
Foto: Thorbjørn

Hva gjør disse menneskene her, i vårt land?

Göteborg: Politiet har pågrepet flere personer som mistenkes for å stå bak bombetrusler i byen. Hvem er disse menneskene? Hva gjør de her, i vårt land? Hva foregår i hodene deres?

Afghanistan: En ung gutt stiller seg nøyaktig de samme spørsmålene, i det han ser sin brors hode eksplodere ved siden av seg. 

Gøteborg:

Mannen som akkurat har pågrepet deg stirrer på deg med øyne blå som havet, fulle av hat mot deg og alt du står for. Han spør hva du heter. På svensk, engelsk og tysk. Du svarer ikke. Svetten renner ned i øynene hans, men han blunker ikke. 

I det den rå, fuktige luften i et land fylt til randen med vantro river deg i nesen, forstår du at spillet er over for din del. Hjertet ditt banker så høyt at du er sikker på at politimannen kan høre det. Forhåpentligvis hører han ikke hjertet ditt fortelle deg at selv om slaget er tapt, er krigen langt fra over. 

Det kommer flere politibiler, den fuktige luften flerres opp av sirener og blålys. Politimennene skriker til hverandre. Noen ler. Du rykker til i det en bildør lukkes med et skarpt smell. 

Stillheten er øredøvende.

Afghanistan:
Støvet virvler opp fra krøtterstien bak deg i det et kamphelikopter passerer i lav høyde. Du svelger et par ganger i et håpløst forsøk på å frembringe nok spytt til at tungen løsner fra ganen. Smaken av sand, tørke og helvete har sittet i munnen din siden dere forlot leiren for fire dager siden. Rotorene fra helikopteret får usynlig, stillestående luft til å eksplodere rundt deg. Lagkameratene dine skriker til hverandre, mot vest kommer lyden av spredt skuddveksling.

Stillheten er øredøvende.

843 meter unna, halvveis gjemt i en grøft bak en parallell vei stikker det opp et mørkt hode. Plutselig er det som kikkertsiktet forstørrer det perfekt. Øynene hans er svarte som olje, fulle av hat mot deg og alt du står for. Du kan se svetten renne ned i øynene hans, men han blunker ikke. En flyktig tanke rykker i deg, hvisker i øret ditt at denne mannen er her på grunn en hellig overbevisning om at han dør for sin tro, for sitt folk.

Hvorfor er du her?

Mekanismen i avtrekkeren blir et øyeblikk en del av et finslipt krigsmaskineri, et masseødeleggelsesvåpen i miniatyr. De svarte øynene fulle av hat og tro forsvinner fra synsfeltet ditt, og erstattes av -

"RED MIST" roper du samtidig som lyden av soldatene rundt deg fosser tilbake. Blod, ikke ulikt det som nå dekker grusveien 843 meter unna bruser i kroppen din, samtidig som soldaten ved siden av deg løfter en knytneve og roper "For Jokke!"

Foto: Thomas Johansson, Roar Dalmo Moltubak
Relaterte artikler: Oppgraderer trusselnivået i Sverige(vg), Flere siktet for terrorforberedelser i Gøteborg (vg), Bombetrussel mot Gøteborg (vg), Misstänkta för bombhot (aftonbladet), Skulle sprenge sentrum i lufta (db), Det var eksplosiver i pakkene (db), Pakkene inneholdt eksplosiver (vg)
Relaterte blogginnlegg: Soldater uten hjemland? Nordmenn - skjerpings!

Et rosa stilleben

Så sitter jeg her da. I motsetning til det meste annet, er veggen min rosenrød. Eller rosa. Veldig rosa. VG er på besøk. Hva synes du da, spør journalisten. Vel, rosa har nok aldri vært min farge, svarer jeg. Men forandring fryder, sies det. Fotografen ber meg se både overrasket og oppgitt ut på en gang. Jeg gjør et forsøk. Bra, sier fotografen. Veldig bra.

Hva tenkte du når du så veggen da, spør journalisten. Tenkte og tenkte. Jeg ble jo litt overrasket da. Har jeg gått inn i feil leilighet var vel det første jeg tenkte. Men nei, den samme trøtte sofaen stod der den pleier. Den trøtte utsikten til den gamle hurpa midt i mot var den samme. Elggeviret hang fortsatt på veggen. Det var nesten som om veggen bare hadde byttet farge, av seg selv. Gått lei den gamle, skittenhvite fargen og bare nei nå tror jeg det er på tide med litt forandring. Også forvandlet veggen seg til en rosa vegg. Journalisten ser litt rart på meg. Jeg ser litt rart tilbake. Bra, sier fotografen og tar et bilde til. Veldig bra.

Så går journalisten. Og fotografen. Jeg titter ned i kaffekoppen. Et utydelig speilbilde av meg selv titter tilbake. Hei, sier speilbildet. Kan du se både overrasket og oppgitt ut på en gang? Klart jeg kan, svarer jeg. Men det kan ikke du, avslutter jeg. Og drikker opp kaffen med et svakt smil. Mens jeg pønsker ut hva slags faenskap jeg skal utsette malervennene mine for.

Relatert artikkel: Kom hjem fra ferie til rosa leilighet (VG), Ekstrem oppussing (TB), Kom hjem til sjokkrosa leilighet (Dagbladet)