Gammelt eller nytt, hva er best?

Nyheten om at Omer Michael Batti har fått platekontrakt og skal synge duett med Michael Jacksons niese, ga meg flashback til 80-tallet (den gang Michael Jackson var Helten over alle Helter). Og en liten idé til en bloggføljetong, som bare sånn halvveis har med saken å gjøre. Men denne bloggen er jo alle digresjoners mor, så det går fint.

Jeg tenkte det hadde vært moro å sammenligne hva som er best: Teknologi eller fenomen som er vanlige i dag, eller tilsvarende som var vanlig i gamledager (la oss for ordens skyld definere "gamledager" som en gang midt på 80-tallet). Mulig vi starter en liten føljetong ut av dette, men la oss starte med starten. For de som faktisk levde på (eller i det minste har hørt om) 80-tallet kanskje man kjenner seg litt igjen underveis også.


Hvordan finne veien
I gamle dager: Kart
Vel, analoge kart hadde jo sin sjarm. Man stoppet opp, brettet ut kartet og gjorde et tappert forsøk på nei, ikke å finne ut hvor man skulle, men først og fremst hvor man var. Hvis man klarte det, var neste oppgave å lokalisere sin destinasjon ("Hm, jeg tror vi skal omtrent hit." *peke ca 20cm utenfor kartbladet*). Det mest negative med det gode, gamle utbrettskartet var likevel tidsaspektet. Vanligvis tok det lenger tid å brette sammen kartet enn å kjøre dit du skulle.

I dag: GPS
GPS er geniale greier. For det første vet du alltid hvor du er, og GPSen vet med litt flaks hvordan du kommer dit du skal. Eneste utfordringen er de dumme veiarbeiderne som driver og flytter og bygger om veier hele tiden. Rett som det er insisterer GPSen på at du er ute og kjører på en åker, selv om du helt tydelig kan se veien gjennom frontruta. Ja, også snakker den da, det er et pluss. Alle har jo ønsket seg snakkende bil siden de så David Hasselhoff tøffe seg i Night Rider på TV.

Hvordan bli kul på håret
I gamle dager: Hårspray
Før i tiden hadde man en sprayboks som var like lang som armen sin, og skulle man bli Hipp på Hue Uten Lue var det bare å tømme halve boksen rundt hodet. Drivhusgassene fra én boks med hårspray var nok til å skape et hull i ozonlaget på størrelse med Finnmark, men hvem brydde seg om slikt så lenge man var tøffest i klassen? Her vil jeg gjerne presisere til alle samer som leser innlegget at de laget hull på størrelse med Finnmark, det var ikke over Finnmark. Så dere kan ikke begynne å si at tusenvis av reinsdyr har solt seg til døde for å få ekstra erstatning fra staten. Sorry.

I dag: Voks
Vi hadde lenge hard, seig, kjip voks som tok fire uker å få ut av håret, men etterhvert dukket mer moderne voks opp, som hadde bra hold men likevel var mulig å få ut av håret uten å barbere seg. Denne produktlanseringen var mistenkelig sammenfallende med et fenomen kaldt "partysvensker". Vi fikk øye på boksen med voks i butikkhylla, ruslet bort og bare hm, den så kjekk ut. Så snudde vi oss og gikk til kassen, og da vi tittet opp var den gamle kassadamen plutselig erstattet med en partysvenske som var barbert på siden av hodet og hadde en eller annen sinnsyk sveis på toppen. Og han bare "Hörru, den där hårvaxen är jättebra!"

Hvordan plage storesøsteren din
I gamle dager: Stjele dagboka hennes
Før i tiden var det én ting storesøsteren din vernet med sitt liv: Skoledagboken! Hvis man fikk tak i den og begynte å lese høyt fra den, da ble det månelyst. Hvis man neste dag utnyttet de innsamlede faktaopplysningene fra dagboken til å publisere "Anette elsker Stian" skrevet med snirklete kulepenn på plankeveggen utenfor skoleporten, så var man skolens helt i ukesvis (og var sikret en søster som hatet deg til du passerte tjue).

I dag: Hmm..
Dagens lillebrødre har det ikke lett, å være en utspekulert pøbel har rett og slett blitt en vrien oppgave. Man kan jo senke iPhonen hennes i gullfiskbollen slik at fisken kan se på TV, eller kanskje komme med en slengbemerkning om Justin Bieber. Men å lese høyt fra dagboken er ikke like morsomt når den allerede ligger publisert på blogg.no, og at Anette har et forhold med Stian har begrenset nyhetsverdi når det allerede står på Facebook..


Relatert artikkel: Ohmer Michael Bhatti fikk gigantkontrakt(vg)

Samene krever erstatning for 47,424 reinsdyr

Reineiere i Finmark krever erstatning for 47.424 dyr, en firedel av hele reinbestanden. Når 25% av bestanden forsvinner årlig, kan det virke som et aldri så lite under at det er noen rein igjen.

Jeg har alltid oppfattet samer som litt spesielle, men at de var så flinke i matte har jeg aldri visst. Det viser seg at både matematikk og økonomi er fag som våre nordnorske venner har et helt spesielt talent for.

Fylkesmannen der oppe er antageligvis same han også, for han virker til å ha et tilsvarende talent. Etter å ha fått dokumentert ca 500 tilfeller av rein drept av rovdyr, tilkjenner han samene en skjønnsmessig vurdert erstatning for 10,000 dyr. Logisk.

"I fjor forsvant det over 57.000 dyr, og spørsmålet er hvor ble de av. Naturen tar tilbake 10 prosent, men hva med resten? Vi mener drøyt 47.000 kan være tatt av rovdyr", sier Nils Henrik Sara, leder for Norske Reindriftssamers Landsforbund til Dagbladet. Altså, hvis du er bonde og mister 57,000 sauer hadde du sannsynligvis vurdert å spikre opp et og annet gjerde, og kanskje investert i en to-tre gjetere og gjeterhunder? Det må jo være småflaut å rote bort så mye dyr?

Er du same og reineier, nei da skylder vi på at ørn og trost spiser opp tusenvis. Det er faktisk slett ikke uvanlig å se en måke eller skjære fly avgårde med en fullvoksen rein. Antageligvis blir hundrevis av rein daglig påkjørt av biler, på tross av at det bare passerer 3-4 biler om dagen på den lokale riksveien. For ikke å snakke om toget. Det passerer et tog i uka, men da skuffer det gjerne med seg en 50-60 rein i slengen. Det er ikke sjelden at reinskav og tyttebær er dagens rett i spisevogna hos NSB, for å si det slik. Også var det gaupa og jerven da. De spiser gjerne en to-tre rein hver om dagen de også. Slikt blir det mye svinn av i lengden.

Neida, så.. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg tror jeg skal bli reineier. Faktisk har jeg allerede skaffet meg en hyggelig bestand på 15,000 dyr. Regner med at 3-4,000 forsvinner i løpet av 2011, Finnmark er jo veldig stort vet du. Ikke lett å holde styr på masse svimete rein på et så stort område. Ikke godt å si hvilke dyr som tilhører hvem heller. De er jo fryktelig like disse dyrene. Det burde bli en hyggelig utbetaling fra staten rundt juletider tenker jeg, så da er det bare å legge ned bloggen og flytte til Bahamas.

Paraplydrink og strandliv, here I come!

Relaterte artikler: Hevder rovdyr dreper 130 rein hver dag(ap), Hevder at gaupa spiste 47424 dyr(db)
Foto: Erik Veigård / NTB

SOS Skrivekrampe

Vi er mot kulepenner som er vonde å skrive med!!

Det statlige Fordelingsutvalget finner liten grunn til å stole på SOS Rasismes medlemsregister etter et kontrollbesøk 18.oktober. Mange av underskriftene til "familiemedlemmer" av hovedmedlemmet mistenkes å være påført i ettertid.


Jeg må si jeg synes det er dårlig gjort at de skal straffes for at de forsøker å gjøre innmeldingen av nye medlemmer så brukervennlig som mulig, og dermed har en imponerende økning i antall medlemmer. Jeg vet av erfaring at SOS Rasisme har kommet veldig langt på dette punktet. Registreringsprosessen deres må nemlig være svært effektiv og rask: Jeg er medlem der, og kan ikke engang huske at jeg har meldt meg inn.

Fra spøk til Halvor: Når man driver foreninger som SOS rasisme, er størrelsen på støtten man får fra staten direkte avhengig av antallet medlemmer. Da er det ikke så vanskelig å forstå at fristelsen for å pynte på registeret er stor. Når det er svært begrenset krav til å dokumentere medlemsmassen så er det vel nesten en selvfølge at det skjer. 

Det blir litt som våre kjære samer der oppe i nord. Hvert år melder de at titusenvis av rein er tatt av ulv, bjørn, gaupe, overkjørt av toget og spist av omreisende, sultne finner med fyllemage. Men den faktiske størrelsen på sin egen reinbestand nekter de naturligvis å oppgi. Slitsomt å forklare hvordan man kan ha mistet 14,000 rein når man ikke hadde mer enn 3,500 i utgangspunktet.

Uansett, det er hvertfall positivt at media bistår med å informere om tilgjengelige støtteordninger, slik at vi andre kan dra nytte av det også. Personlig har jeg nylig startet en forening til støtte for bloggere med dårlig humor. Jeg har allerede 450,000 medlemmer. Og skrivekrampe.



Relatert artikkel: Det kan ikke festes lit til SOS rasisme (db), krever fortgang i granskning (db), stryker 16000 medlemmer(db)
Foto: SOS Rasisme