Det behøver ikke stoppe her

De fleste kjenner nok lettelse over at mannen som har holdt Malmø i et strupetak den siste tiden nå er pågrepet. Men beboerne i Malmø har hatt et levende år. I 2010 har de fleste i Malmø levd mer enn både du og jeg til sammen. 

Når Svensson fra Malmø var på vei hjem fra jobben var alle skyggene litt lengre. Kulden var litt mer bitende. Når han stod og ventet på bussen fikk lyden av en skater som plutselig kastet seg på rullebrettet sitt hjertet hans til å slå litt fortere, blodet til å strømme litt raskere. Frykten i passasjerenes øyne var litt sterkere. De fryktet ikke bare sitt eget, patetiske liv, de fryktet for det. Til og med fargene fra reklameskiltene som reflekterte seg i siderutene på bussen var litt kraftigere. Når han kom hjem var kona litt vakrere, og barna litt mer uskyldige.

Nå som en mistenkt er pågrepet, er det som om luften går ut av Svensson. Verden er med ett litt blassere, mer ensformig. Tilbake til det håpløse, kjedelige, normale. Den mørkegrå himmelen åpner seg ikke, den bare lekker forsiktig. Vasker bort den bittersøte lukten av en liten, men nødvendig dose av frykt, av galskap. Svensson klarer ikke selv helt å sette fingeren på hvorfor, men han kjenner den svake gløden som lenge har vært tent i øynene hans dø sakte hen i det han passerer løpeseddelen med "Här grips 38-åringen".

Skyene slipper til slutt taket, og regnet dusjer byen. Skyller vekk det tynne laget med ekstra farge og liv som Svensson har badet i det siste året. Det faller så fløyelsmykt at Svensson ikke slår opp paraplyen, til tross for at han har den med seg. Han lukker øynene, løfter ansiktet mot himmelen og lar regnet kjærtegne ansiktet sitt.

Han er helt alene på bussholdeplassen, men plutselig hører han en velkjent stemme hviske ham i øret. En stemme så lav at den såvidt overdøver det fine suset fra regnværet. Samtidig gir ordene gjenlyd i skallen hans som om det er Gud, eller kanskje Djevelen selv som snakker til ham. Svensson åpner øynene igjen, og munnen hans krummes til en fordreid karikatur av et smil mens han fordøyer stemmens korte budskap.

"Det behøver ikke stoppe her."

Relaterte artikler: Slik er den drapssiktede(vg), Vi har pågrepet rett mann(vg), Han var redd innvandrerne skulle ta over Sverige(vg), Jeg ble så glad for at han var tatt(db), Fanget pågripelsen gjennom kikkehullet(db), Fulltreff på den siktedes pistol(vg)
Foto: Thorbjørn

Et rosa stilleben

Så sitter jeg her da. I motsetning til det meste annet, er veggen min rosenrød. Eller rosa. Veldig rosa. VG er på besøk. Hva synes du da, spør journalisten. Vel, rosa har nok aldri vært min farge, svarer jeg. Men forandring fryder, sies det. Fotografen ber meg se både overrasket og oppgitt ut på en gang. Jeg gjør et forsøk. Bra, sier fotografen. Veldig bra.

Hva tenkte du når du så veggen da, spør journalisten. Tenkte og tenkte. Jeg ble jo litt overrasket da. Har jeg gått inn i feil leilighet var vel det første jeg tenkte. Men nei, den samme trøtte sofaen stod der den pleier. Den trøtte utsikten til den gamle hurpa midt i mot var den samme. Elggeviret hang fortsatt på veggen. Det var nesten som om veggen bare hadde byttet farge, av seg selv. Gått lei den gamle, skittenhvite fargen og bare nei nå tror jeg det er på tide med litt forandring. Også forvandlet veggen seg til en rosa vegg. Journalisten ser litt rart på meg. Jeg ser litt rart tilbake. Bra, sier fotografen og tar et bilde til. Veldig bra.

Så går journalisten. Og fotografen. Jeg titter ned i kaffekoppen. Et utydelig speilbilde av meg selv titter tilbake. Hei, sier speilbildet. Kan du se både overrasket og oppgitt ut på en gang? Klart jeg kan, svarer jeg. Men det kan ikke du, avslutter jeg. Og drikker opp kaffen med et svakt smil. Mens jeg pønsker ut hva slags faenskap jeg skal utsette malervennene mine for.

Relatert artikkel: Kom hjem fra ferie til rosa leilighet (VG), Ekstrem oppussing (TB), Kom hjem til sjokkrosa leilighet (Dagbladet)