Det livsfarlige påskefjellet

Påsken har startet, og ivrige nordmenn står i kø for å ta livet av seg på høyfjellet. Vi møter den erfarne redningsarbeideren Kjartan Snøskredfare som er ute og leter etter overlevende, for å få en oppfriskning i fjellvettreglene.

"Det er viktig at man ikke tolker fjellvettreglene bokstavelig, men tilpasser dem til seg selv og sin situasjon," forteller Snøskredfare med et lurt smil. Han traff for eksempel på ""trygdesnylter"" (doble anførselstegn intended) Vegard Skjervheim oppe i bakken tidligere i uken, og var da kjapp med å fortelle Vegard at nå måtte han huske på å melde fra hvor han gikk, slik at NAV kunne sende ham penger til heiskort.

Kjartan forklarer også at det ikke alltid er slik at alle fjellvettreglene holder vann. "La oss for eksempel si at du er en danske på vei ned svart løype sekunder før du frontkolliderer med preppemaskinen i bånn av bakken. Da ER det for sent å snu," konkluderer Kjartan. Vi presiserer høflig at det vel heter "det er ingen skam å snu", men Snøskredfare lar seg ikke affisere. "Hvis du er dansk så er det en skam bare å møte opp i bakken," repliserer han tørt.

Kjartan Skredfare presiserer videre at det er viktig å ikke stole for mye på utstyret. "I forrige uke fant vi en kropp uten hode på toppen av stolheisen. Vedkommende hadde på seg en skredsekk som hadde løst seg ut, men slike sekker har begrenset effekt mot halshogging," forteller Kjartan. "Det viste seg at fyren hadde sittet og tastet på smarttelefonen sin uten å få med seg at han hadde nådd toppen. Han fikk så high score på Angry birds til nøyaktig feil tidspunkt, reiste seg opp i begeistring og satt fast håret i heismekanismen." Kjartan lukker øynene og rister trist på hodet.

Vi spør Kjartan om det ikke er vanskelig å takle alle tragediene han er vitne til som redningsarbeider. Han forsikrer oss om at hver gang han finner noen i live, så veier det opp for alle gangene han finner en eller annen dypfryst stakkar. Han må likevel innrømme at det ikke er alltid han har like mye sympati for de forulykkede. "I fjor ble et helt Ten Sing-kor tatt av skred oppi lia her. Det viste seg at de hadde stilt seg opp for å synge salmer midt i fjellskrenten," forteller Kjartan med et snøft. "Jeg tror de sang 'Jeg er i Herrens hender', og det fikk de jo raskt rett i."

Før vi går, gjør vi Snøskredfare oppmerksom på at lavinehunden hans ligger og gnager på noe som ser mistenkelig ut som en arm. Han iler til, sparker etter bikkja og river til seg armen. "Han blir litt sulten etter en lang dag i bakken," forklarer Kjartan unnskyldende. "Vi pleier å bortforklare bitemerkene med at det er ulver i området, til de lokale sauebøndenes store begeistring. Da får de ekstra erstatning, vet du." Han klør seg i hodet. "Jeg så forresten en av bøndene sitte og diskutere ivrig med han derre Vegard Skjervheim oppe i varmestua tidligere i dag. Det kan det umulig komme noe godt ut av," avslutter han bekymret.

Relaterte artikler: "Her ser de kompisen bli tatt av snøskred" (db.no), "Klipp deg og få deg en jobb" (db.no)

Air France Flight 447

En gang mellom 04:00 og 04:30 natt til 1.juni 2009 styrter en Airbus 330 i Atlanterhavet, ca 100 mil utenfor Brasil. Ingen overlevde ulykken. Knappe to år senere er årsaken til styrten fortsatt ukjent, men letemannskaper har ikke gitt opp håpet om å finne svar på gåten. 

Jeg ligger og klamrer meg til noen ubestemmelige vrakrester, men husker ikke hvordan jeg har havnet her. Jeg har flytevest på meg, men husker ikke at jeg tok den på. En bitter saltsmak river i halsen. Det er tydelig at jeg har svelget en del sjøvann, men de sjokkartede synsinntrykkene som eksploderer mot netthinnen hver gang det lyner forsikrer meg om at jeg ikke er død. Ennå.

Den beksvarte himmelen flerres av nok et lyn. Ørene mine verker, pulserer. De må ha blitt skadet av lydtrykket da flyet traff vannflaten. Jeg kjenner på hele kroppen at lyden fra uværet, fra bølgene og vinden er øredøvende. Men jeg hører det bare som et dempet sus i bakgrunnen, som om jeg allerede er under vann.

Vannet hamrer ustanselig mot hodet og overkroppen min. Hvor mye av det som er regn og hvor mye som er bølgesprut aner jeg ikke. Jeg forsøker å rope, men kan knapt høre min egen stemme. Langt mindre vurdere om den er kraftig nok til å nå ut til noen andre. Stemmen inni hodet mitt derimot, den hører jeg klart og tydelig. Stemmen som forteller meg at jeg er en idiot som bruker krefter på å rope etter hjelp, eller etter overlevende. Eller hva det nå måtte være jeg forsøker å påkalle. At jeg er en idiot som i det hele tatt gidder å holde meg fast, holde meg oppe. Se deg rundt, sier stemmen. Det er ingen overlevende her. Det er ingen her, bortsett fra deg. Snart er det ingen. Punktum.

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått siden sist jeg hadde en sammenhengende tanke. Jeg vet ikke hvor eller hva jeg er. Det har sluttet å lyne. En liten pære på flytevesten min blinker forgjeves med jevne mellomrom, uten å lyse opp noe som helst. Jeg tenker på morfaren min. På alle besøkene den siste tiden. Der vi satt som to fremmede mennesker, uten å diskutere noe annet enn været. Jeg tenker på alt vi skulle pratet om hvis jeg kunne få besøke gamlehjemmet én gang til. Men det går ikke. Ikke fordi jeg er død, men fordi han er det. Jeg tror jeg ler litt. Eller kanskje hoster.

Vrakrestene er borte. Jeg så et annet menneske for litt siden, med flytevest. Jeg så at det blinket. Var det en mann eller kvinne? Jeg bestemmer meg for at det var en kvinne. Levde hun, eller bare duppet hun rundt som en livløs, menneskelig bøye? Jeg vet ikke. Himmelen er litt lysere nå, men havet er fortsatt svart. Det har sluttet å regne, men det skummer fortsatt over bølgetoppene. Jeg går stadig oftere under når de største bølgene kommer drivende. Trangen til å kjempe seg opp til overflaten blir stadig mindre. Jeg lukker øynene, og drømmer om huset til morfar. Kanskje jeg får den praten med ham, likevel? Jeg hører en hes, kvekkende lyd liste seg ut mellom de skjelvende leppene mine. Denne gangen er jeg helt sikker på at det er latter.

Foto: AFP/BRAZILIAN NAVY/SCANPIX
Relaterte artikler: Døde kropper funnet i Air France vraket (vg), Funnet lik i vrakrestene (db)

Hull i vingen: Mulig designfeil

Houston, we have a problem

Flyselskapet Qantas avviser at dårlig vedlikehold er årsaken til motorsvikten på en Airbus A380 over Indonesia torsdag, men sier det kan være en mulig designfeil.

Vurderinger fra flyeksperter som har studert hullet i vingen, åpner for at dette kan være en designfeil. "Jeg har ikke så mye erfaringer med akkurat denne Airbus-modellen, men jeg mistenker at det ikke er normalt med denne type hull i vingene," skal en ekspert ha uttalt.





Direktør Alan Joyce i Qantas avviser ovenfor CNN at det er snakk om et vedlikeholdsproblem, da Qantas ikke har for vane å vedlikeholde flyene sine. "Vi har aldri utført noe vedlikehold på flyene våre før, så hvorfor skulle vi gjøre det med denne modellen," spør Joyce retorisk. Hun fastholder at dette må være et motorproblem. Etter å ha studert bilder av det aktuelle flyet kan vi vel konkludere med at hun sannsynligvis har rett.

Forøvrig må det jo være en interessant opplevelse å være ombord i et fly når en av motorene plutselig eksploderer og blåser hull i vingen. Tenk så mye moro du kan lage hvis du da sitter ved siden av en med flyskrekk! Du prikker vedkommende på skulderen og bare "Unnskyld, men vet du om det er meningen at vingen skal se sånn ut?" mens du peker uskyldig på hullet i vingen. Etter at den verste panikken har lagt seg i setet ved siden av deg kan du eksempelvis rynke litt på nesa og spørre "Hm, kjenner du også at det lukter røyk?"

Har du klart å snike med deg en lighter eller fyrstikker på flyet, kan du jo alltids starte et lite bål i setelommen foran deg for å skape litt ekstra stemning. Samtidig kan du selvsagt nynne litt på "Light my fire" eller kanskje synge refrenget til "Firestarter".

Å rope ut "Allah Akbar!" mens du ser på din medpassasjer med vilt blikk og deretter forsikrer vedkommende at hvis hun ikke får piloten til å sette kursen mot midtøsten umiddelbart så sprenger du en motor til, kan også bidra til å lette på humøret i kabinen. Man har ikke mer gøy enn man lager selv.

Relaterte artikler: Det var et stort hull gjennom vingen(vg), Kan skyldes designfeil(vg), Mistet deler av flykroppen(vg), Designfeil kan være årsaken(ap)
Foto: AFP

Biler laget av papp er upraktisk når det regner

Pokker, jeg traff fortauskanten

Bilprodusenten Geely (som nylig kjøpte Volvo) har et noe mer frynsete rykte enn sin Svenske Bror hva gjelder kollisjonssikkerhet. Bilen Geely CK 1 har nå fått fantastiske 0 av 5 stjerner i en NCAP-test.





I Latin-Amerika er det fortsatt helt normalt med biler uten airbag og karosseri laget av aluminiumsfolie. En fordel med dette er at til tross for at de bruker gamle, ineffektive motorer så kan bilene bli ganske økonomiske på grunn av lav vekt. Geely CK 1 har ved hjelp av avansert karosseriteknologi blitt en av de letteste serieproduserte bilene noen gang, og veier bare 450kg.

De ekstremt lette platene som er brukt på bilen har riktignok noen mindre heldige egenskaper. Hvis du lener deg til bilen blir det håndavtrykk i panseret, og du kan ikke kjøre fortere enn 95km/t, for da blåser karosseriet rett og slett av bilen. Det anbefales også at man ikke bråbremser i hastigheter over 50, for da vil festene til sikkerhetsbeltene ryke av belastningen. På den positive siden er instrumentpanelet laget av så tynn og myk plast at du sannsynligvis ikke får spesielt vondt hvis du slår hodet i det når beltene ryker.

En annen fordel med denne bilen er naturligvis at det er veldig lite rustproblemer. Du vil aldri få rust i bærende konstruksjoner, for bilen har ingen. Og alt av gods i bilen er så tynt at det ikke er noen praktisk forskjell på overflaterust og gjennomgående rust. Er det rust så er bilen borte, punktum. Får du en skrape i lakken så er det bare å komme seg ut av bilen så fort som mulig. "Hmm, fin kjerre du har fått deg, men jeg synes jeg ser en liten rustflekk nede på skjerm på venstre sid.. *poff* hmm.. hvor ble det av bilen?"

Foto: Latin NCAP
Relatert artikkel: En av verdens farligste biler(vg), Katastrofekrasj av Kina-bil(vg)

En film om 33 nakne, svette Chilenere. Karamba!

Sånn, da har vi tatt bilde av alle 34! Hm, vent nå litt..

De chilenske gruvearbeiderne som har vært innesperret i en sammenrast gruve de siste to månedene drukner nå i bok- og filmtilbud. Hvis vi gjør dette riktig behøver vi aldri jobbe igjen, skal en av dem ha skrevet i et brev til sin kone.

En film om 33 menn som har bodd sammen i en bekmørk gruve i to måneder? Tilgi meg hvis jeg velger å være lettere skeptisk. Kunne sikkert blitt en bra gay porrfilm. "33 dicks, one hole". Blir billig med rekvisitter og kostymer også, ingen har på seg noe annet enn hjelm og hodelykt.

Neida, man skal ikke tulle med slikt. Men man kan jo lure på hva de har holdt på med der nede. Gjemsel er jo en selvfølge, men blir vel kjedelig i lengden når det er så mørkt at ingen finner hverandre likevel. Det er ingen som finner igjen han som leter engang. 

Å snike seg rundt og skremme de andre er jo sikkert fryktelig festlig også. Lett å gjøre i buksene når det er så mørkt at du stikker fingern i øyet når du prøver å pelle deg i nesa, og en luring lister seg opp rett foran deg med reise-TVen sin og slår den på midtveis i en reprise av "The Ring". 

Også kan man jo kle seg ut, eller kanskje mime, eller spille pictionary. Eller ikke.

Uansett, det blir jo koselig for de å komme opp igjen. Gruvesjefen bare aha, det er der dere har gjemt dere! Latsabber! Dere har sparken! Og de bare hah! Vi skulle si opp likevel, vi skal skrive bok og gi ut pornofilm! Og gruvesjefen bare nei nei, ikke gå fra meg! Jeg dobler lønna deres, til fire kroner i måneden! Og de bare okey da er det greit. 

Foto: AP

Relaterte artikler: Penger og berømmelse venter gruvearbeiderne(vg), En vanlig dag i gruven (vg), Chile klar til å begynne redningsaksjonen (db)

Du kan ta fra meg alt, bare ikke internett!

Foto: AFP

I 2013 vil vi få en kraftig solstorm som vil påvirke strømnettet på store deler av kloden i flere måneder. Da snakker vi utvidet langtidsvarsel. En storm. I 2013. På SOLA... Vanligvis kan de ikke spå om det blir regn eller opphold i Oslo dagen etter. Men en storm på en annen planet (stjerne da for pokker) om to år, det kan de forutse! Hva med å prioritere litt mer nøyaktig værmelding her hjemme i steden?




Anyways, uten strøm i flere måneder? Det går jo ikke. Ingen facebookoppdateringer, Ingen twitter eller engang en skarve epost. Hvordan skal vi få sett neste episode av Oslo Girls da? (Flere enn meg som er sykt irritert på H&M-reklamen til venstre for VG-TV som gjør at videoen hakker hvert 3.sekund når reklamen refresher? What's up with that?) Jeg mener seriøst!

I følge vår egen psykofysiker Knut Jørgen Røed Ødegård, så ble tre svenske byer påvirket sist det var solstorm (2003). Da snakker vi lokale byger. Sola er sånn laaaangt borte, også blir tre byer i Sverige påvirket når det er storm der lissom. What are the odds? Vi får satse på at det bare rammer søta bror neste gang også.

Visstnok ble denne nyheten først publisert av avisen "The Sun". Det forklarer kanskje at de har litt lokalkunnskap om emnet. Haha. Neida, så... hvor var jeg.. Jo! Ingen strøm! Det blir ikke særlig lite mørkt ute når du skal gå hjem fra byen da? Tenk å stå og rocke på utestedene uten lys. Alle bare danser rett i hverandre hele tiden. Sånt blir det bråk av.

Og alle må gå med dieselaggregat i ryggsekken for å få ladet mobilen sin. Og hvordan skal jeg få kjølt ned champagnen min hvis jeg ikke har strøm til kjøleskapet mitt? Skeptisk.

Hva tror du blir det verste hvis du må leve uten strøm?

Relatert artikkel: Internett blir borte i månedsvis (VG)

Morten Mås omkom i forferdelig ulykke over Tusenfryd

Morten Mås (2) var på vei hjem fra jobben som vanlig, da han bestemte seg for å ta en liten omvei over fornøyelsesparken Tusenfryd. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. 

Mås hadde ikke flydd over området siden i fjor sommer, og ble forvirret av en stor, roterende gjenstand som han ikke kunne huske fra sist han hadde vært der. Han forsøkte å foreta en unnamannøver, men den store innretningen svingte etter ham som om den forsøkte å fange ham.

Plutselig gikk det opp for Mås at den fryktelige innretningen var full av mennesker! Forferdelige, hylende mennesker som lo sin skingrende, ondskapsfulle latter i det de forstod at et sammenstøt var uungåelig. Morten Mås lukket øynene like før sammenstøtet, og det siste han husker er at han var på vei rett mot gapet til en av de fryktelige menneskene som hang på det mangehodede monstret.

Parkansatte ble tilkalt så fort ulykken ble oppdaget, og det ble utført livreddende tiltak. Til tross for iherdig innsats stod livet til Morten Mås ikke til å redde. Hjelpemannskapet fikk bare bruddstykker av hendelsesforløpet gjenfortalt av den omtåkede måken, men har klart å lappe sammen den dramatiske historien vi her forteller.

Parkansavarlig Unni Lyngved ved Tusenfryd kan bekrefte at de har varslet kommunen om byggingen av SpinSpider, som ble lansert tidligere i år. Hun presiserer også at alle fugler selv er ansvarlige for å holde seg oppdatert om endringer i det lokale luftrommet.

Avdødes kone, Martha Mås ble informert tidligere i dag, og har ingen forklaring på hvorfor Mås valgte å ta en annen vei hjem akkurat denne dagen. "Det er helt uforståelig", uttalte hun gråtkvalt til VG. Martha Mås var i ettermiddag ikke tilgjengelig for ytterligere kommentar.

Relatert artikkel: Fikk måke i hodet, besvimte på karusell (vg)
Foto: Privat, Dagens Beste Nyhet

Katastrofetilstand på Haslemoen transitmottak, hva gjør regjeringen?

Det har den siste tiden vært bråk og uro ved Haslemoen transittmottak, og i går toppet det seg da noen satte fyr på en toalettrull. Tidligere i uken var det opptil flere som ikke ryddet opp etter seg ved frokosten, og det har vært rapportert tilfeller av TV-titting etter kl 22.

Tankene bringes hen til bilder av opprør i amerikanske fengsler, men selv ikke da klarer jeg helt å visualisere den panikken som må ha utspilt seg når en av beboerne på Haslemoen viftet med en brennende dorull. "Hold dere onna! Jaj har en dorullbrann, og jaj ikke redd for å broke den!" (vi kan levende forestille oss hvordan lyset går, blinkende alarmlys og sirener slås på, gitter slamrer ned i alle døråpninger og alle vaktene roper "Evakuer, evakuer!")

Heldigvis slukket dorullen av seg selv på mystisk vis etter et par minutter, og dermed fikk vaktene overmannet den fortvilte mannen etter å ha overtalt ham til å legge fra seg den utbrente dorullen. Hva han har vært igjennom som gjorde at han så seg nødt til å ty til så dramatiske virkemidler kan vi bare gjette oss til.

Tips oss hvis du kjenner til andre brannfarlige husholdningsgjenstander! 


Relaterte artikler: Brennende toalettrull (vg)
Foto: ukjent