Egypt, og nå Libya. Media presser bilder inn på netthinnen din. Bilder fra steder rundt i verden hvor det finnes mennesker i situasjoner vi ikke klarer å forstå. De lever kanskje under en diktator, og strever med å forstå hva de har gjort galt. Så problemfritt vi har det sammenlignet med dem, tenker vi instinktivt. Men noe har vi likevel til felles. Alle har vi ustoppelige hjerner som skaper sine egne problemer, uavhengig av hvem vi er og hvor vi bor..
Vi drømmer av og til om å leve like lykkelig og bekymringsfritt som en femåring på oppdagelsesferd i en kornåker. Finnes det kanskje et slikt sted, hvor man om enn bare for en kort stund kan gjemme seg fra sine egne tanker og følelser? Har det noen gang eksistert en slik tid? Et slikt samfunn? Et samfunn hvor alle hadde alt de trengte og alle samliv var lykkelige? Ingen døde av noe annet enn alderdom eller latterkrampe, og ingen følte trang til å gjemme bort sine egne tanker og følelser?
Er denne lykken vi alle går rundt og leter etter kun en illusjon av ingenting som flyter rundt oppe i hjernemassen vår, en evolusjonær tilfeldighet? Er vi avhengig av et liv fylt med kontraster? Dager fylt med søle fra soloppgang til solnedgang, som sørger for at vi nyter det til fulle hver gang skylaget letter?
Det er ikke lange tiden vi kan glede oss over noe før tar det for gitt, trenger en ny leke, et nytt stimuli. Et evig jag etter å fylle tomrommet, mangelen på mening og forankring i tilværelsen. Vi gjør det på rundt syv milliarder forskjellige måter, men jeg er ikke helt overbevist om at én av oss gjør det helt riktig. Fortsatt er det få om noen som har fått tolv rette i livets spill, skrev forfatteren og klarte å sy inn enn oppbrukt klisje i en ellers ganske ålreit tekst.
Og nå sier du kanskje vent nå litt, hva med demonstranten i Egypt eller Libya? Eller han foreldreløse negergutten jeg så på TV forrige dagen? Han som må jobbe hvert våkne minutt på bondegården han fikk i fanget da gamlingene døde av HIV for å holde liv i seg selv og sine åtte søsken? Han har da for helvete ikke tid til å fylle noe tomrom eller fantasere om lykke, han har vel nok med å overleve?
Vår kjære negergutt har i likhet med deg selv en velutviklet hjerne som surrer og går døgnet rundt, uansett om han vil det eller ikke. I tillegg har han sannsynligvis mer tid enn de fleste av oss til å gruble over livets mysterier. Er han riktig heldig er han ikke den filosoferende typen. Kanskje kan han stå og hakke stein ut av åkeren sin i tolv timer, uten å bry hodet sitt med annet enn å kanskje fundere litt over hvor alle de fordømte steinene kommer fra. I så fall har han sannsynligvis færre bekymringer enn de fleste av oss. Men du kan banne på at i åkeren ved siden av, der står en annen gutt i samme situasjon. Denne gutten oppdager av og til at han har stått og lent seg til hakken i en halvtime, uten å hverken tenke på gråstein eller plog (den som hadde hatt en plog).
Han står der med hakken sin, og klarer ikke å tenke på noe annet enn jenta ved brønnen. Hun med det vakre, flagrende håret, de fantastiske øynene og det søte smilet. Selv om han vet fordømt godt at hun er giftet bort til sin egen onkel. Han sukker tungt, og tankene flyr av gårde med den varme vinden, med den svake duften av jord. Finnes det et annet liv der ute et sted? Et liv uten bekymringer? Et liv uten bondegårder, søsken og forelskelse? Et liv uten diktatorer som styrer landet sitt lukt til helvete? Når hjernen din er skrudd sammen på den måten der, da hjelper det lite om du er bankdirektør i USA eller risplukker i Kina. Problemet ditt er ikke penger eller makt, demokrati eller diktatur. Problemet er inni hodet ditt.
Vår stakkars negergutt, han er pent nødt til å pløye åkeren sin til mannen med sort kappe (og enda mindre kjøtt på bena enn ham selv) tar ham. Men litt avhengig av hvordan hodet til vår venn bankdirektøren virker, så er han akkurat like bundet til rotteracet sitt som vår venn i stråhytta er til åkeren sin. Her hjemme hos oss handler det om forpliktelser, ekte eller opplevde. Til deg selv, til de rundt deg, til samfunnet. Til trosretningen din. Til moralen mora di banket inn i knotten din før du mistet alle melketennene dine.
Vi her hjemme er ikke bundet fast til det ulykkelige livet vårt av en diktator, men vi sitter likevel innesperret i vårt eget fengsel. Et fengsel som vi har vært med å bygge opp, og så spasere inn i helt selv. Et fengsel vi er for feige til å forlate. Lenket fast til jobben vi hater. Til venner som egentlig ikke vet hvem vi er, fordi vi aldri har turt å fortelle dem det. Til en partner vi egentlig aldri har elsket, fordi vi ikke er sterke nok til engang å elske oss selv. Til et liv vi aldri har forstått, og sannsynligvis aldri vil forstå.
Er hvert eneste liv egentlig en test? Er det derfor noen milliarder mennesker, dyr, insekter og planter har levd et liv før oss, gjentatt i tusener, millioner eller milliarder av år på denne gudsforlatte kloden, uten at vi er en eneste erfaring rikere?
Står det nedskrevet at alle som en, de må starte med blanke ark? Sitter det en sensor der ute en plass, bak en skrivepult fra IKEA, og passer på at ingen sender deg en jukselapp?
Foto: Thorbjørn
Relaterte artikler:Storbrittania sender krigsskip til Libya(vg), Innenriksministeren går av(vg), Hevder 560 er drept(vg), Jeg vil dø som martyr(db), Gadaffi har gjenvunnet kontroll(vg), Nordmann Gadaffis pilot(vg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar