Sykehusbesøk

Tid for en personlig oppdatering igjen. Jeg skal jo snart blir pappa, så i går var vi på fødselsforberedende kurs på Ahus. 

På vei dit kjørte jeg naturligvis så fort jeg kunne, slik at jeg er forberedt til selve utrykningen. Ingenting slår følelsen av å kjøre forbi trailere på høyre side med et hjulsett hamrende på den heltrukne linjen og det andre halvveis ned i grøfta mens grusen spruter opp i frontruta på traileren så sjåføren ligger på lufthornet sitt mens blodtrykket stiger og skreller leveår av pensjonisttilværelsen hans. Sånt gjør at man kjenner at man lever. Av og til gjør sånt at man kjenner at man dør også, men det gikk heldigvis bra.

Sykehus. Masse folk som går på krykker eller kanskje ruller rundt i rullestol og forventer at du skal åpne dører for dem i ett sett, eller står og hoster dødelige sykdommer på deg i heisen, eller går rundt i legefrakker og tror de kan stikke fingeren i rompa på folk og slippe unna med det. Ikke helt min kopp te, men må man, så må man.

Selv om sykehus er triste saker, har man som vanlig sjelden mer moro enn man lager selv. Som f.eks da jeg spurte hva det kostet å ta en DNA-test av babyen, slik at jeg kunne forsikre meg om at det var kona som var moren. Til informasjon har jordmødre svært begrenset sans for humor.

Neida, jeg skal slutte å tøffe meg. Selv om jeg er mann, har jeg kontakt med følelsene mine jeg også. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble rørt da vi kom inn på fødeavdelingen. Gjennom glassdørene på fødeavdelingen fikk jeg nemlig øye på et fantastisk lite vesen: En robottralle som kjørte rundt helt av seg selv, og til alt overmål tok heisen selv! Hva gir du meg? Jeg og en annen blivende far ble stående og gape utenfor heisen, og jeg tror vi begge felte en liten tåre i det dørene smalt igjen og den lille krabaten tok heisen ned i første etasje helt uten følge. Slike teknologiske nyvinninger gjør at man får tilbake troen på fremtiden. Snart flyr vi alle til jobben med jetpack på ryggen!


Foto: Akershus Universitetssykehus