 |
| Lord Muselort |
Alle mus i flere mils omkrets har hørt historiene. Hver gang de gjenfortelles blir jeg større, fellene mine frykteligere og antallet mus jeg har drept høyere. Det går vandrerhistorier, gjetord, sagn, urbane legender, ja til og med kransekakevitser om den stakkars musefamilien som bodde i huset mitt. Musefamilien som ante fred og ingen fare der de satt i sitt lille reir og gnafset på diverse matrester som de ærlig og redelig hadde stjålet fra husets rettmessige eier. Lite viste de hva som ventet dem...
Det var en mørk og stormfull natt (selvfølgelig). På tross av at vinden hylte rundt hustakene, lå tåken tett langs bakken. Musene skjønte umiddelbart at det ikke var noen vanlig tåke de var vitne til. Døden hadde kommet til musenes rike. Og han hadde på seg gummistøvler. Mens de stod der og stirret forskremt på tåken som tvinnet seg som en bedøvet slange rundt de små beina deres, oppdaget de plutselig at Kjell var borte. Har noen sett Kjell, spurte den ene musen. Skvik? svarte den andre. Den tredje ristet på hodet, og den fjerde trakk forskremt på skuldrene. Siri, hva med deg, har du sett Kjell, spurte den første musen. Siri! Siri?..Siriiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!!!!?
En etter en forsvant de, musene. Det var som en skrekkfilm i miniatyr. I går hang jeg opp to musehodeskaller med tegnestift under kjøkkenbenken, til skrekk og advarsel. I dag lå det en død mus der inne, VED SIDEN AV fellen. Den hadde antageligvis dødd av skrekk da den plutselig oppdaget hodeskallene til Kjell og Siri i det flakkende lyset fra stearinlyset jeg hadde satt opp bak søppelbøtten. At jeg hadde skrevet "You will be next!" med peanøttsmør over hodeskallene bidro neppe til å opprettholde en normal hjerterytme hos den lille stakkaren.
Hvis Harry Potter hadde vært en film om mus, hadde det ikke vært Fyrst Voldemort - men Fyrst Muselort. Og han hadde blitt spilt av undertegnede. Alle musemødrene bare hvis dere ikke legger dere nå, kommer Fyrst Muselort og tar dere! Og så skjelver alle musebarna av skrekk så tenner skrangler og værhår rister før de forter seg innunder dynen.
I tillegg til fellene, har jeg perfeksjonert en jaktteknikk sammen med bikkja.Vi legger først en deilig ost (gjerne Brie eller Camambert) midt på kjøkkengulvet, deretter legger vi oss på lur utenfor kjøkkendøren. Rett som det er kommer det en mus listende på tå. Den stopper opp flere ganger, værer i luften. Titter seg over skulderen. Så heiser den opp buksene, retter på bukseselene som for å stramme seg opp. Dette er ikke noe å være redd for, tenker den. Den osten er ensom og forlatt, det kan alle se, sier den til seg selv. Så myser den litt mot osten og oppdager at jammen står ikke navnet hans skrevet på osten. "Til herr mus", står det med sirlig skrift på en bitteliten postit-lapp.
Musen lister seg videre, men i samme mikrosekund som den rekker ut armene for å grafse til seg osten så spretter bikkja frem som troll i eske og lander med et bein på hver side av osten med kjeften på vidt gap og bare VOFFVOFFVOFFVOFFVOFFVOFF!
Og musen bare HYYYYYYYYYYYL!! (PIIIIIIIIIIIIIIIIP!!) og spinner på stedet i et febrilsk forsøk på å komme seg vekk fra den forferdelige pelsdotten med de store tennene og den forferdelige ånden og etter et par sekunder får de små tassene feste i parketten og musen piler avgårde ut av kjøkkenet og spinner sidelengs rundt hjørnet ut i gangen men der STÅR JEG og venter med en hårspray fra åttitallet som jeg fant på loftet når vi flyttet inn og foran den holder jeg en lighter og musen rekker såvidt å tenke å shit nå er det game over..
..Før tiden stopper nesten helt opp, og den ser hvordan små dråper av hårspray sakte sprer seg foran boksen i det jeg trykker ned knappen og et forvridd, fryktelig smil sprer seg i ansiktet til Fyrst Muselort. Så eksploderer lyden av verden som blir revet i stykker i de store museørene i det flintsteinen raspes mot hjulet på toppen av lighteren og gnistene fyker og gassen fra lighteren antennes for i sin tur å antenne hårsprayen. Og i det flammene brer seg bades musen i lyset av dommedag..
..Et lys som er fantastisk og forferdelig på samme tid, og den lille musen kan med ett se hvert støvkorn som svever foran seg, den kan plutselig høre den skrapende lyden av sine egne tasser som riper mot plankene under seg i et forgjeves forsøk på å endre retning. Den ser sitt lille museliv passere i sakte film i det den forvandles til en perfekt statue av askepartikler som står igjen som et monument helt til..
..Bikkja runder hjørnet med alle fire poter pumpende som trommestikker i et fortvilt forsøk på å holde balansen på den blanke parketten for så å bråbremse nesten i tide og Lord Muselort rekker såvidt kutte flammen fra sprayboksen før bikkja sklir på stive bein rett gjennom den forkullede musen som forsvinner i en liten askesky som fører til at en flue som skal til å lette fra trappen bortenfor får midlertidig flyforbud.
"High five!" sier jeg til bikkja, som lydig løfter labben (jeg har lært den noen triks) før den sier
"Bra levert sjef, men forsiktig med den flammekasteren, jeg tror du svidde litt av barten min."
"Det lukter kanskje litt brent hundehår," innrømmer jeg og rynker på nesen.
Men akkurat da hører vi kona oppe fra andre etasje bare "Det var da pokker til leven der nede! Driver du og prater med deg selv nå igjen?"
Og jeg bare "Det er bare TVen, kjære. Det er Harry Potter." mens jeg ser strengt på bikkja
til den gir fra seg et lydig "Voff," og gir meg et fornærmet blikk før den prøver å rette på den svidde barten.
(Les også del 1)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar