Feite politikere deler opp skoleklasser etter vekt

Da er det på tide med en uhøytidelig gjennomgang av ukens nyhetsbilde, gjengitt av digresjonens mester, altså meg. Jeg har faktisk sjelden lest så mange nyheter som denne uken (Onde tunger vil ha det til at det er fordi jeg tilfeldigvis fikk en avis i postkassa i går til tross for at jeg ikke abonnerer, men det er bare falske rykter satt ut av mine bloggkonkurrenter).


La oss starte i politikken. Stortinget har vært arena for mange spennende diskusjoner på høyt nivå den siste uken. Og med høyt mener jeg omtrent en meter, eller hvor høy man nå måtte finne på å være når man går i barnehagen. La oss gå direkte inn til Stortingets spørretime tidligere denne uken:

"Ja men jeg har da aldri sagt at du har sagt at jeg har sagt at du er dum?"
"Har jeg sagt at du har sagt at jeg har sagt at du har sagt at jeg er dum?"
"Nei, har jeg sagt at du har sagt at jeg har sagt at du har sagt at jeg har sagt at du har sagt at jeg har sagt at du er dum?"
"Har jeg sagt det?"

Vi avbryter denne spennende debatten med et lite klipp fra Per Sandbergs beklagelse etter at han kom i skade å si at Arbeiderpartiet "spilte" offer etter 22.juli:

"Altså, jeg beklager sterkt at jeg sa at Arbeiderpartiet spilte offer, og at de var en gjeng med pingler og handlingslammede stemmefiskere. Det var naturligvis ikke meningen å si det."

En liten digresjon, når vi først er inne på mennesker med begrenset evne til å formulere seg så folk skjønner hva de mener: Kan dere være så vennlige å slutte å si "Det var ikke på ekte"? Hvertfall hvis dere er over femten? Dere høres ut som noen jævla drittunger som har gått for lenge i feil klasse på Bjerke videregående skole. Selv om du har hørt noen si "It isn't for real" på amerikansk dagtv, så betyr ikke det at du kan gå rundt og oversette det direkte. Det høres omtrent like smart ut som å gå rundt å si "Hva er oppe, doktor?" når du møter en kamerat på gata etter å ha sett en episode av Snurre sprett. Det flyr bare ikke, hvis du skjønner hva jeg mener.

Neidaså. Mens vi er inne på det: Bjerke videregående skole. Folka som styrer den skolen, der har du en gjeng kule katter. Dele folk i klasser etter hvordan barna ser ut, det er nesten like fett som å dele de opp etter hvor smarte de er. Jeg er forøvrig glad for at de ikke delte opp folk etter intelligens da jeg var liten, for da måtte jeg jo gått i en klasse helt for meg selv. Noen vil sikkert hevde at jeg ville ha havnet i en egen klasse hvis de delte opp etter utseende også. Pulesveis og steinvaskede høyvannsbukser? Hva het du sa du? Thorbjørg? Deg har vi plassert i klasse 4L.

En annen sak som har preget nyhetsbildet i det siste er mangelen på fete meieriprodukter. Smør har for eksempel vært mangelvare mange steder, og ryktene vil ha det til lavkarbobølgen har skylda. Jeg diskuterte fenomenet med noen kollegaer i lunsjen forrige dagen, og fikk ta del i en fryktelig hemmelighet. En kvinnelig kollega bekymret seg over vekten i julebordstiden, mens en annen sa at slapp av, julemat er jo stappet med fett, så du kommer til å bli kjempeslank! Da så hun første seg forsiktig over skulderen for å forsikre seg om at ingen stod og lyttet bak skilleveggen, før hun lente seg over bordet og hvisket "Vil dere høre en hemmelighet?". Alle lente seg over bordet for å høre hva hun hadde å si (untatt jeg som lente meg over bordet for å kunne snike smørpakken ubemerket ned i lommen), og her er hva hun fortalte:

MAN BLIR FAKTISK FEIT AV Å SPISE SMØR OG BACON!

Og alle bare "Hæææææææææææææææ!?" du kødder! Jeg slapp smørpakken jeg nettopp stjal som om jeg hadde brent meg, og de andre rundt bordet så vantro på hverandre. Dette kunne da umulig stemme? Nei, dette måtte være en slags spøk. At man blir feit av å spise fett, det faller på sin egen urimelighet. Vår kvinnelige kollega var nok ikke helt som hun skulle, hun var jo tross alt blond. Tjukk av å spise ribbefett og smør? Haha, den må du lenger ut på landet med! Så lenge vi ikke spiser poteter så går alt bra.

Vi klarte etterhvert å roe hverandre ned, og jeg fisket opp smørpakka igjen. Alle forsøkte å ikke se på vår rare kollega, og en pinlig stillhet bredte seg over lunsjrommet. Kun punktert av bukseknappen til en av gutta, som spratt avgårde med et lettet sukk da han lente seg frem i et forgjeves forsøk på å lokalisere smøret.


Relaterte artikler: Tjener fett på smørmangel (e24), Tabbe å stoppe elevinndelingen (db), Beklaget Sandberg-utspill, og gikk til angrep på ny (ap)

Mitt navn er Stilling. Like Stilling.

Amming forbudt

Det såkalte Likestillingsutvalget ble stiftet i 2010. Utvalget har som mål å skape et direktorat som har som mål å skape en kommisjon som har som mål å skape et department som har som mål å redusere forskjellen mellom kjønnene. Som første steg på veien har de derfor lagt frem et forslag om et eget likestillingsdirektorat. 

Virkemiddelet er naturligvis særordninger for kvinner, og de har kommet med en rekke gode forslag. "Hvis vi skaper egne ordninger som gjelder kun for kvinner, tror vi dette vil bidra til at det blir mindre forskjeller mellom kvinner og menn. Det er jo helt logisk," uttaler en talskvinne fra utvalget.

I dag kan vi presentere et eksklusivt utdrag fra noen av de forslagene:

• Alle menn må stå på bussen, slik at gamle damer slipper å be de om å reise seg.
• Egne benker for kvinner, slik at de har et sted å sitte mens fedrene deltar i de påbudte trillegruppene.
• Voldtektsalarm for alle menn, denne gir fra seg et kraftig støt hver gang de tenker på sex.
• Menn får ikke lenger lov til å kjøre bil, ei heller kommentere kvinners kjøring når de sitter på.
• Menn iføres en spesiell skjorte med stjerne på brystet. Er de attpåtil negere, må de ha påskriften "VOLDTEKTSMANN" på ryggen. 
• Avvikle mammapermisjon, men utvide pappapermisjonen til 12 måneder.
• "Mann" og "Kvinne" erstattes med det mer kjønnsnøytrale "Person".
• Innførsel av en ny lov kalt Ottarloven, oppkalt etter han som fant den på (tror jeg). Den første loven lyder slik: Menn skal ikke tro de er noe.

Utvalget uttrykker forøvrig sterk bekymring for at den oppvoksende slekt tilsynelatende består av intelligente, uavhengige kvinner som kan være troende til å foreta egne valg. Utvalget presiserer at det er svært viktig at alle kvinner inntar en offerrolle. "De må ta innover seg at de trenger hjelp til å hevde seg i arbeidslivet og samfunnet forøvrig", kommenterer utvalgets leder.

Hun kommenterer videre at "Kvinner som tjener femti tusen i måneden på å blogge om sko og cupcakes slår beina under hele saken vår. Vi er helt avhengig av at jenter fremstår som de hjelpesløse nikkedukkene de egentlig er for at vi skal få økonomisk støtte til utvalget vår..eh, altså, la meg omformulere.."

Alt dette er naturligvis prisverdig. Vi må likevel spørre oss om det kanskje er mer hensiktsmessig å investere penger og ressurser i land som f.eks India, hvor kvinner og barn fortsatt selges som slaver og prostituerte? Utvalgets talskvinne avviser dette med et fnys. Hun viser derimot til en rekke nasjonale tiltak. I budsjettet for 2012 er det eksempelvis satt av 100 millioner til å sikre at kvinner som blir kalt "tante" fremfor "barnehageassistent" får krisehjelp. 

Dermed er det ikke midler igjen til Indianere, må vite.

Relaterte artikler: Foreslår eget likestillingsdirektorat(ap), Vurderer å nekte unge menn å kjøre bil om kvelden (db), Koneslaveri i India (nrk)

Musejegeren Del 2: Lord Muselort

Lord Muselort

De som følger med, vet at det er sesong for mus her hos oss for tiden. Så nå er vi på musejakt. Eller skal jeg si museslakt, bwahahahaha.. (ondskapsfull latter) Ja, dødens skygge (aka Thorbjørn) sprer sine vinger utover musenes rike.. 

Alle mus i flere mils omkrets har hørt historiene. Hver gang de gjenfortelles blir jeg større, fellene mine frykteligere og antallet mus jeg har drept høyere. Det går vandrerhistorier, gjetord, sagn, urbane legender, ja til og med kransekakevitser om den stakkars musefamilien som bodde i huset mitt. Musefamilien som ante fred og ingen fare der de satt i sitt lille reir og gnafset på diverse matrester som de ærlig og redelig hadde stjålet fra husets rettmessige eier. Lite viste de hva som ventet dem...

Det var en mørk og stormfull natt (selvfølgelig). På tross av at vinden hylte rundt hustakene, lå tåken tett langs bakken. Musene skjønte umiddelbart at det ikke var noen vanlig tåke de var vitne til. Døden hadde kommet til musenes rike. Og han hadde på seg gummistøvler. Mens de stod der og stirret forskremt på tåken som tvinnet seg som en bedøvet slange rundt de små beina deres, oppdaget de plutselig at Kjell var borte. Har noen sett Kjell, spurte den ene musen. Skvik? svarte den andre. Den tredje ristet på hodet, og den fjerde trakk forskremt på skuldrene. Siri, hva med deg, har du sett Kjell, spurte den første musen. Siri! Siri?..Siriiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!!!!?

En etter en forsvant de, musene. Det var som en skrekkfilm i miniatyr. I går hang jeg opp to musehodeskaller med tegnestift under kjøkkenbenken, til skrekk og advarsel. I dag lå det en død mus der inne, VED SIDEN AV fellen. Den hadde antageligvis dødd av skrekk da den plutselig oppdaget hodeskallene til Kjell og Siri i det flakkende lyset fra stearinlyset jeg hadde satt opp bak søppelbøtten. At jeg hadde skrevet "You will be next!" med peanøttsmør over hodeskallene bidro neppe til å opprettholde en normal hjerterytme hos den lille stakkaren.

Hvis Harry Potter hadde vært en film om mus, hadde det ikke vært Fyrst Voldemort - men Fyrst Muselort. Og han hadde blitt spilt av undertegnede. Alle musemødrene bare hvis dere ikke legger dere nå, kommer Fyrst Muselort og tar dere! Og så skjelver alle musebarna av skrekk så tenner skrangler og værhår rister før de forter seg innunder dynen.

I tillegg til fellene, har jeg perfeksjonert en jaktteknikk sammen med bikkja.Vi legger først en deilig ost (gjerne Brie eller Camambert) midt på kjøkkengulvet, deretter legger vi oss på lur utenfor kjøkkendøren. Rett som det er kommer det en mus listende på tå. Den stopper opp flere ganger, værer i luften. Titter seg over skulderen. Så heiser den opp buksene, retter på bukseselene som for å stramme seg opp. Dette er ikke noe å være redd for, tenker den. Den osten er ensom og forlatt, det kan alle se, sier den til seg selv. Så myser den litt mot osten og oppdager at jammen står ikke navnet hans skrevet på osten. "Til herr mus", står det med sirlig skrift på en bitteliten postit-lapp.

Musen lister seg videre, men i samme mikrosekund som den rekker ut armene for å grafse til seg osten så spretter bikkja frem som troll i eske og lander med et bein på hver side av osten med kjeften på vidt gap og bare VOFFVOFFVOFFVOFFVOFFVOFF!

Og musen bare HYYYYYYYYYYYL!! (PIIIIIIIIIIIIIIIIP!!) og spinner på stedet i et febrilsk forsøk på å komme seg vekk fra den forferdelige pelsdotten med de store tennene og den forferdelige ånden og etter et par sekunder får de små tassene feste i parketten og musen piler avgårde ut av kjøkkenet og spinner sidelengs rundt hjørnet ut i gangen men der STÅR JEG og venter med en hårspray fra åttitallet som jeg fant på loftet når vi flyttet inn og foran den holder jeg en lighter og musen rekker såvidt å tenke å shit nå er det game over..

..Før tiden stopper nesten helt opp, og den ser hvordan små dråper av hårspray sakte sprer seg foran boksen i det jeg trykker ned knappen og et forvridd, fryktelig smil sprer seg i ansiktet til Fyrst Muselort. Så eksploderer lyden av verden som blir revet i stykker i de store museørene i det flintsteinen raspes mot hjulet på toppen av lighteren og gnistene fyker og gassen fra lighteren antennes for i sin tur å antenne hårsprayen. Og i det flammene brer seg bades musen i lyset av dommedag.. 


..Et lys som er fantastisk og forferdelig på samme tid, og den lille musen kan med ett se hvert støvkorn som svever foran seg, den kan plutselig høre den skrapende lyden av sine egne tasser som riper mot plankene under seg i et forgjeves forsøk på å endre retning. Den ser sitt lille museliv passere i sakte film i det den forvandles til en perfekt statue av askepartikler som står igjen som et monument helt til..

..Bikkja runder hjørnet med alle fire poter pumpende som trommestikker i et fortvilt forsøk på å holde balansen på den blanke parketten for så å bråbremse nesten i tide og Lord Muselort rekker såvidt kutte flammen fra sprayboksen før bikkja sklir på stive bein rett gjennom den forkullede musen som forsvinner i en liten askesky som fører til at en flue som skal til å lette fra trappen bortenfor får midlertidig flyforbud.

"High five!" sier jeg til bikkja, som lydig løfter labben (jeg har lært den noen triks) før den sier
"Bra levert sjef, men forsiktig med den flammekasteren, jeg tror du svidde litt av barten min."
"Det lukter kanskje litt brent hundehår," innrømmer jeg og rynker på nesen.
Men akkurat da hører vi kona oppe fra andre etasje bare "Det var da pokker til leven der nede! Driver du og prater med deg selv nå igjen?"
Og jeg bare "Det er bare TVen, kjære. Det er Harry Potter." mens jeg ser strengt på bikkja
til den gir fra seg et lydig "Voff," og gir meg et fornærmet blikk før den prøver å rette på den svidde barten.

(Les også del 1)

Musejegeren

Pappa, jeg tror det er en mus i vaskemaskinen!

De siste dagene har det vært unntakstilstand i Casa Thorbjørn, med en hund som har blitt forvandlet til en pelskledd musedetektor, og en kone som nekter å gå ned i kjelleren.

Er det noen der ute som har lest mine tidligere innlegg om livet på landsbygda og FORTSATT vurderer å flytte på landet? La meg i så fall være behjelpelig med å sette den siste spikeren i kista på den idéen.

Når man har bodd noen år i byen, så begynner man etterhvert å glemme at det faktisk finnes dyr og insekter i Norge. Det nærmeste man kommer et vilt dyr er Animal Planet og naboens Chihuahua(huahuahua). Det første man oppdager etter å ha flyttet ut på landet er at det er en JUNGEL her ute. Etter at jeg flyttet så har jeg sett fluer, hester, kuer, meitemark, sauer, elg, rådyr, grevling, ninja-edderkopper, katt, mygg,  hund, mus, maur, biller og en haug med fjærkre. Det er et under at jeg lever.

Hver morgen når jeg skal fra huset og bort til garasjen i bekmørket, så må jeg først åle meg ut langs gulvet for å ikke bli stukket av fire-komma-to-millioner mygg og møll som har samlet seg rundt utelampen i løpet av natten, så må jeg do like a ninja og bare liste meg som en skygge bort til garasjedøren for ikke å vekke nabohunden som i sin tur vekker vår hund som i sin tur vekker kona som i sin tur denger meg. Så må jeg komme meg fra garasjedøren og inn i bilen med maks ett skritt for å minimere sjansen for å at en mus eller edderkopp biter av meg beinet ved kneet. Det er nemlig noe dritt å kjøre med manuelt gir hvis man bare har ett bein.

Men jeg digresjonerer. Poenget med historien var MUS! Museinvasjon! Det begynte med at bikkja oppdaget en ny mus ute i hagen, som den sporenstreks jaget gjennom gjerdet og ut av tomta, for deretter å gjøre et hederlig forsøk på å følge etter ved å forsøke å grave seg under gjerdet. Etter en høflig anmodning fra undertegnede om å holde seg på tomta, begynte den i steden å snuse febrilsk etter flere mus.

Kort etter var det VOFFVOFFVOFFVOFFVOFF ("Pappa, jeg fant mus jeg fant mus jeg fant mus jeg fant mus, pappa se da!") ved en stabel med ved (ved en stabel med ved?). Jeg har lest i en hundebok at man skal ignorere uønsket adferd, så jeg forsøkte å late som ingenting. Etter en halvtime med hyling og jamring skjønte bikkja at den måtte ta saken i egne poter, og begynte å demontere vedstabelen selv. Jeg endte med å hjelpe til, og helt nederst bak den innerste raden med vedstabler så var det forsyne meg et lite musereir av høy. Flink hund!

Neidaså. Nå har hunden utnevnt seg selv til vaktsjef, og står og vokter musereiret 24/7. Den vil ikke inn for å spise, og ikke ut for å gå på tur. Hvis man forsøker å sette på den et bånd for å gå nedover veien, så henger den etter som en skinnfell og nekter å bevege beina. Med en gang jeg slipper den, så løper den tilbake til redet. Der står den dels og bare stirrer på redet (tilfelle en av musene viser seg å være en Mus fra Mars og plutselig teleporter seg tilbake til redet fra moderskipet), og dels fortsetter med å demontere resten av vedstabelen, tilfelle en av musene har forkledd seg som drivved.

Så i går tok bikkja helt av inne på kjøkkenet, og hadde tydeligvis fått ferten i ei mus under kjøkkenbenken. Vi satt ut en felle med litt deilig skinke og tenkte at nå skulle vi få has på rakkeren! Dengang ei. Det er naturligvis en ninja-mus, så når jeg tittet inn i dag morges så var fellen utløst og skinken borte. Hunden tittet inn i skapet sammen med meg, og der satt vi da, og studerte den tomme musefella.

Og bikkja bare "Sjef, seriøst? klarer du ikke å fange en liten mus engang?"
Men jeg lot meg ikke pille på nesen, og bare "Snakk for deg selv, du har blitt avlet til å fange mus i 100 år, og jeg har ikke sett deg fange en enda."
Og kona oppe fra andre etasje bare "Hvem snakker du med der nede?"
Og jeg bare "Ingen."
Men bikkja bare "Hei, kaller du meg ingen?"
Så jeg bare "Hysj, du vet vi har blitt enige om å ikke fortelle henne at du kan snakke!"
Og kona bare "Hva skjer der nede?"
Og jeg bare "Ingenting!"
Og bikkja bare "Voff!"

(Les også del 2)

Voldtekt: Mer lys og mer politi er ikke løsningen

Aviser og nyheter gjør en viktig jobb med å stille kritiske spørsmål og sette fokus på viktige saker, men av og til gjør de det med en naivitet som gjør at man får lyst til å gråte en liten skvett. Det finnes dessverre aldri enkle løsninger på vanskelige problemer.

I det siste har det vært hard fokus på overfallsvoldtekter og hva som (ikke) blir gjort for å få bukt med problemet. Mer politi, roper journalistene. Storberget må gå av, roper opposisjonen. Hvorfor er ikke hele byen flombelyst, undres mediekommentatorene. Nå må jentene kle seg ordentlig og ikke gå alene, fastslår bedreviterne. Men så se til helvete å få de svartingene ut av landet vårt da, krever rasistene.

Statistisk sett er det mer sannsynlig at du blir utsatt for voldtekt hvis du er på fest hos noen du kjenner, enn om du rusler alene i Oslo midt på natta. Ja, men det er fortsatt mye farligere i Oslo enn i noen annen by i Skandinavia, har du kanskje lest i avisen. Er det det? Faktum er at vi ikke har statistikk for alle tre byene som baserer seg på samme forutsetninger, så det er ren spekulasjon. Spekulasjon med avissalg som mål.

Så var det virkemidlene det ropes etter da. Mer politi i gatene. Mer lys i byen. Begge deler er naturligvis positive tiltak, men hvor mye hjelper de? Vi har voldtektsforbrytere løs i gatene, derfor må vi ha lys og synlig politi. En enkel og rask løsning, uten årsaksanalyse eller noe forsøk på å fjerne selve problemet. Å kalle disse tiltakene forebyggende blir litt for lettvint.

Eventuelt kan vi jo legge skylden på politikerne. Hva med justisministeren? Han må jo ha gjort en elendig jobb når antallet overfallsvoldtekter plutselig dobles. Eller? De absolutte tallene vi snakker om er ikke veldig høye. 20-30 flere overfallsvoldtekter i løpet av en periode på ett år. Og hva mener vi konkret at justisministeren burde gjort annerledes for å forhindre at disse individene begikk voldtekt? Jeg er sikker på at han er åpen for forslag.

I snitt anmeldes det ca 1000 voldtekter i Norge hvert år. Overfallsvoldtekter hører til mindretallet. Overfallsvoldtekter er groteske handlinger, men hvor mye verre er det sammenlignet med å bli voldtatt av en venn på fest? Av sin egen far eller onkel? På en skala fra en til ti? Jeg spør ikke for å være flåsete, jeg spør fordi det naturligvis ikke finnes noe godt svar.

Å redusere antallet voldtektsforbrytere (sånn sett bort fra å putte de vi finner i fengsel) er et ganske langsiktig prosjekt. Det handler om å forstå hvem som voldtar og hvorfor. Om hva vi kan gjøre annerledes i fremtiden for ikke å få flere. Det handler strengt tatt ikke bare om asylsøker Ali fra et krigsherjet land som overfaller noen ved Akerselva, selv om det handler om det også. Det handler aller mest om hvorfor Ola har sex med Kari på vennefest, selv om Kari sier nei.


Til syvende sist handler det likevel om vår allmenne trygghetsfølelse. VI VIL FØLE OSS TRYGGE I BYEN VÅR. Så er det da ingenting vi kan gjøre med overfallsvoldtektene, her og nå? Vi vil aldri kunne fylle hele Oslo med hverken politi eller lyskastere. Vektere har instruks om å ikke gripe inn, de skal kontakte politiet. Det har blitt foreslått at garden og til og med parkeringsvakter skal bistå. De vil uansett ikke kunne være overalt.

Men vent nå litt. Finnes det et enkelt virkemiddel likevel? Hva er det Oslo er fullt av? Jo, Deg og meg.

Det vi kan gjøre er å passe på hverandre. Vi er faktisk de eneste som er mange nok og har makt nok til å fortelle at nå holder det.


I avisen kan vi lese om mennesker som går rett forbi når de ser noen bli voldtatt eller seksuelt misbrukt på åpen gate. De tar kanskje bilde med mobilen eller i beste fall ringer politiet. Lov meg at jeg slipper å lese noe lignende igjen. Lov meg at neste gang du ser eller hører noe, så lytter du til Gabrielle og lar handling gå foran ord. Jeg driter i om du må gjøre det med livet som innsats.

En søster eller datter er i ferd med å oppleve sitt verste mareritt...


LOV MEG AT DU IKKE GÅR FORBI.


Facebookgrupper:
Hundeeiere mot voldtekt
#Protect our ladies, OsLove