Kan en verdensmester tape og vinne med samme sinn?

Petter Northug kom for sent til sermonien etter lørdagens fellesstart. Vi har blitt servert mange teorier og forklaringer til dette, men den mest populære er naturligvis at Petter rett og slett er en dårlig taper. Men hva betyr egentlig det? Og hvem er det Northug egentlig konkurrerer mot?

Han kjenner at flyten ikke er perfekt, men han passerer likevel Legkov. Tvinger kroppen til å lystre. Skisporet blir med ett utydelig, flyter sammen med resten av den hvite, kalde snøen. Han biter tennene sammen, fokuserer blikket og presser på. Skifter til yttersporet, kjenner umiddelbart at noe er galt. Kjenner skiene gli, festet forsvinne. Presse på, presse på. Fokuser. Mållinjen. Vylegzhanin er en skilengde tidligere over streken. Ordet "Taper" detonerer og gir gjenlyd i hodet hans samtidig som blikket sløres over på ny. Den hvite snøen blir først rød, så svart.

Journalistene med sine fordømte kameraer og mikrofoner forsøker å få kontakt. Han ser munner bevege seg, men registrerer ingen lyd. Han er sint, han er kald og han er nummer to. Det er ikke ham de vil snakke med. De forstår ingenting likevel. Han kjenner hver muskel, hver fiber i kroppen protestere mot følelsen av nederlag. Vi kan bedre, roper de. Du kan bedre. Men han har akkurat bevist at de tar feil.

De kokende strålene fra dusjen i garderoben eksploderer mot kroppen hans, dråpe for dråpe forsøker å stikke hull på verkebyllen i magen. Du kom ikke sist, du kom på andreplass insisterer de brennhete dråpene. Men han vil ikke høre. Stoltheten legger et lokk over følelsen av tap og holder den fast. Hardt.

Han begynner å lure på hva han holder på med. Har jeg kastet bort halve livet mitt på en andreplass? Er det egentlig verdt det? Den seige, gjenstridige følelsen av tvil blir umiddelbart angrepet av en glødende protest. Han vet at ingenting kan slå rusen han får når han vinner. Følelsen når alt stemmer. Følelsen av å ha masse å gå på samtidig som han gruser verdens beste skiløpere.

Tvilen som har overskygget alt den siste halvtimen, blir selv overskygget av en absolutt visshet. Han vrir den blanke kranen et hakk til mot høyre. Temperaturen på vannet beveger seg litt nærmere kokepunktet, og dampen som allerede fyller garderoben blir en anelse tykkere. Men ikke tykk nok til å skjule en mann i ferd med å forme et selvsikkert smil.

Smilet til en mann som vet at han kommer til å føle seiersrusen igjen.

Relaterte artikler: Dette var ikke en spurt(vg), Flau over å være norsk(vg), Northug bør settes på plass(vg), Jeg har en god følelse nå(vg), Trenger noen som kan dra'n i øra(vg)
Foto: Scanpix: